I do it for you - eller "I'm a believer"

...So take me as I am / take my life / I would give it all / I would sacrifice. / Don't tell me / it's not worth fighting for / I can't help it / there's nothing I want more.

Jeg tilstår. Jeg synger. Jeg synger aldri i dusjen. Men så fort jeg er aleine hjemme en kveld, så setter jeg meg gjerne ned på golvet og synger. Ofte de samme sangene igjen og igjen over en periode, på repeat, som en bønn, som et mantra.

I kveld satte jeg meg ned med en av de gode, gamle visesangbøkene vi har altfor mange av i bokhylla, i håp om å finne noe fint. Ta en du kan, da, Sara, og en som ikke handler om ensomhet eller kjærester du ikke vil ha eller jobber du ikke fikk.

Noen sanger har jeg sunget så mye, boka åpner seg av seg sjøl, den åpner seg på "(Everything I do) I do it for You." En musical-sviske av verste sort, o gru, full av min kludring med tenåringshåndskrift, jeg har til og med klart å legge ned alle akkordene så de passer en liten sopran, og føyd til piler og forklaringer. Jøss, tenker jeg, jeg var nok skikkelig forelska en gang. Men i hvem?

Akkordene passer. Jeg klarte det, den gangen. Look into my eyes, you will see, what you mean to me...Hvem var dette, var det Helene eller Elisabeth eller Ann eller Anita eller - ? Eller var det... Det var vel ikke...? Jeg tenkte vel aldri...?

Jo. Jeg trenger ikke å slå opp i noen dagbok for å vite at jeg har elska 17. Drammen KFUM av hele mitt hjerte, og at jeg i måneder og år gikk med en konstant gnagende redsel for å bli pælma ut fordi jeg var en homofil hedning. Jeg skreiv til og med roman. Tihi. Da var jeg klar til å gå på scenen, hvor som helst, når som helst, og med sprukken røst synge "I do it for you," og takke for meg med en viss verdighet.

Jeg behøvde aldri det. Jeg er ikke redd lenger. Men jeg tror det hjalp å synge. Jeg tror det hjalp å be. Så jeg fortsetter med det, forsøker å stemme gitaren som har hengt for lenge på veggen, og gir meg i kast med "I'm a believer." Lørdagskvelden er redda for denne gang.

You know it's true. Everything I do, I do it for You.

Transe-hatet blomster, også i Norge

VG nett melder om at 19 menn ble dømt til pisking i Sudan for å ha kledd seg og dansa i kvinneklær. Under artikkelen er det linka til en blogg, hvor vedkommende som skriver innlegg sjøl er transe og blir forferda over artikkelen til VG:

Jeg synes man bør reise seg. Kanskje man skulle laget demonstrasjonstog der alle kledde seg som det motsatte kjønn, mens man skrek “NEI” til slike overgrep. Dessverre er jeg for pingle selv, kanskje en eller annen gang er jeg “modig” nok.

Jeg glemte hele artikkelen til VG da jeg så kommentarfeltet under bloggen. Vi har et stykke igjen å gå i Norge også... Heldigvis kan en ikke dømmes til pisking i Norge. Men en kan jammen dømmes og piskes over internett, og det helt uten konsekvenser for dem som pisker.

"Synd for deg, da" skriver: Du er patetisk… And your discusting…. DU bør få disse piskeslagene også.. TRANSEr er det kvalmseste som finnes.. og dere skulle vært stilt på rekke og rad og skutt… for å gå rundt å lage sånn kvalme….

"Potetrebulikken.norge" skriver: ENDA EN GOD GRUNN TIL SHARIALOVER I NORGE.
slike folk bør straffes. hva trur slike lærer våre barn. nordmenn er syke mennsker..alle nordmenn trenger hjelp,bare muslimene kan hjelpe……..

Å skape et samfunn som funker

Hvert fjerde år har KFUK-KFUM-speiderne landsleir, og nå er vi akkurat ferdige med det. Norges Speiderforbund har også landsleir fjerde hvert år, og snart skal jeg reise sørover til de danske KFUM-spejderne som hvert femte år samler troppene til sin gedigne korpslejr.

Men hvorfor så sjeldent, kan en kanskje spørre seg. Jo, fordi det er så innmari vanskelig å få et samfunn til å funke perfekt, sjøl om det bare skal være for ei uke. Alt skal være planlagt. Ingen skal være sultne. Alle skal ha et sted å bo. Alle skal ha oppgaver som passer for seg. Ingen sjuke skal bli glemt. Ingen barn skal være aleine. Ingen voksne skal slite seg ut. Ingen skal føle seg til overs. Ingen skal føle seg brukt. Og alt vi ikke vil ha mer, skal kildesorteres.

Vi klarer det ei uke hvert fjerde år. Det er ikke verst, bare det. Jeg reiser på leir for å oppleve mening, for å oppleve noe som funker, for å oppleve perfekt arealplanlegging. Drømmen er å kunne gå ut av døra her på Gulskogen og oppleve mer av det samme. Hver dag.