Brenn evig. Trall-la-la.

Dagens tekst gir meg først og fremst assosiasjoner til da jeg gikk i barnehagen og sang at tyven-tyven skal du hete. Til det utrolig deilige refrenget; tror jeg, trallala, tror jeg, trallala, tror jeg, trallala, det tror jeg, trallala!

Tral-la-la!

Jeg kjenner veldig mange folk som tror veldig, veldig sterkt på noe. Noen tror på Jesus og noen tror på Allah, noen tror på hekserier eller ideologier, og andre igjen tror bare på seg sjøl. Felles for dem er at de alle av og til kan falle for fristelsen og lukke ører og øyne hvis de møter ting som utfordrer det de tror på.

"Trallala," jeg holder meg for øra, "Trallala, jeg tror, jeg, trallala, trallala, trallalaaa!"

En skal ikke ljuge, så jeg må vel innrømme at jeg også har gått i den fella av og til. Troen kan bli sterkere enn vettet. Mye sterkere.



Tyven-tyven skal du hete...

Men hvem kan bestemme hva jeg tror, eller om jeg har lov til å tro?

Jeg (og mange med meg) har i kristne sammenhenger flere ganger fått beskjed om at jeg er vantro og/eller kommer til å brenne i helvete. Faktisk fikk jeg klar beskjed om dette lenge før jeg i det hele tatt hadde rukket å bli troende, sånn at jeg blei troende på trass, men det får bli en annen historie.

Jeg skal brenne evig fordi jeg anerkjenner Palestina. Jeg skal brenne evig fordi jeg er for sjølbestemt abort. Jeg skal brenne evig fordi jeg er skilsmissebarn. Jeg skal brenne evig fordi jeg er SV-politiker. Og, ikke minst, jeg skal brenne fordi jeg er homo.

Det enkleste hadde vært å svare tilbake med samme mynt. Si; du, din gamle dust, du kan brenne sjøl når du støtter apartheid-staten Israel! Eller; du, din syndige, heterofile skjøge, du har sikkert delt seng med din mann mens du blør! Men det enkle er ikke alltid det beste.


... for du stjal min lille venn!

Når jeg møter folk som sier at deres trosfrihet blir krenka når homofile får lov til å forkynne, lurer jeg alltid mest på hvorfor i all verden deres tro er mer rett, riktig eller viktig enn min. Jeg tror at homofile kan forkynne. Jeg tror av hele mitt hjerte at Jesus ikke ville bedt homofile om å holde kjeft. Jeg føler at min trosfrihet blir krenka av alle dem som påstår det motsatte!

Og sånn kan vi holde på og grave oss ned i skyttergravene våre.

Det som gjør meg trist, er å se hvor mange som tror på disse som sier at homofiles tro ikke er noe verdt. Alle dem som ikke orker eller gidder å være med på gudstjenester, i kirkekoret, i speideren eller i skolelaget fordi de tror på dem som sier at de ikke har rett til å tro.

Om to uker er det folkefest på Youngstorget under Oslo-Himmel. Åpen Kirkegruppe for lesbiske og homofile er også med, for å vise at vi tror på dette her med himmel. Og at vi tror at vi har like stor sjanse for å havne der som alle andre folk. I beste barnehagestil leika vi med fingermaling etter forrige messe. Folk satte håndavtrykk på plakater og skreiv noen ord. Sånn beskrev noen av messedeltakerne seg sjøl:

"Stolt, kristen homofil sykepleier!"

"Homofil gift prest"

"Stolt transhomse!"

"Homsepar fra Vestlandet..."

"Speiderleder, lesbisk og helt okei!"

"Homofil og kirkens tjener"

"Stolt kristen-katolsk homofil norsk-meksikaner"

"Stolt, kristen og homo, tro til kjærligheten - det som er igjen av livet å leve..."

Før jeg sjøl torde håpe på noen himmel, kunne jeg ofte svare bedreviterne at jeg heller ville brenne evig enn å komme til samme himmel som dem. Nå har jeg ombestemt meg. Et par hundre år på en sky med biskop Kvarme hadde kanskje vært nok til at han kunne innse at min tro er like god som hans.

...og så hadde jeg hatt evigheters evighet på å gå løs på resten av røkla!


(Joh. 20:19-31)

"Og de gikk forbi og spottet ham..."

Historia om hvordan det gikk med Jesus til slutt i Jerusalem for snaue 2000 år siden har de siste ukene gått sin seiersgang i samlingsstunder, på barne-TV og mellom påskekyllingene i de tusen hjem. Barna får servert blodige detaljer om Jesu lidelse og død til påskemarsipanen sin. Men det er ikke farlig, sier mor og far, for han gjenoppsto jo etter tre dager.

Distanse kan bli farlig

Jeg har brukt de siste 44 dagene på å undre meg over hvordan ei så revolusjonerende og blodig historie kan serveres småbarn i forbindelse med malinga av påskeegg. Kunne Paulus gjort det samme da han levde? Og kan vi fortelle barna våre detaljer fra krigen i Kongo på samme måte?

Jo nærmere noe kommer, dess farligere blir det. Hvis vi skal orke å forholde oss til en fyr som sakte pines i hjel, fastspikra på et kors, må vi distansere oss. Akkurat som vi distanserer oss fra en tigger utenfor jernbanestasjonen, en fyllik som ramler på fortauet eller naboungen som må se far slå mor i fylla. Vi hindrer oss sjøl i å tilegne oss kunnskap om verden rundt oss. Midtøsten er langt borte. Finanskrisa bare er sånn.

Vi må ut på gatene. Det er ikke så vanskelig. Du trenger ikke noe styremøtevedtak for å ta en kjapp aksjon der du bor. Her er litt inspirasjon!


En kjappis i offentligheten

Skriv hva du mener på et ark. Lag gjerne en tabloid overskrift med et dårlig ordspill. Tegn noe som illustrerer hva du mener. Kopier 50 eller 100 eller 250 eksemplarer på biblioteket (eller lån kopimaskinen på jobben). Gå ut på gata. Rop ut budskapet ditt og vær raus med løpeseddelutdelinga. Enklere kan det ikke bli!

Dikt en teit sang. Benytt gjerne sjansen til å parodiere en sang alle kan! Sørg for et fengende refreng som tydelig uttrykker hva du mener. Ta med deg gitaren, eller bare deg sjøl, til et sted med mange mennesker. Utenfor en stor arbeidsplass, på en bussholdeplass eller midt på torget. Syng ut! Det spiller ingen rolle om du ikke nådde helt opp i musikktimene på barneskolen. Hvis noen ber deg om å holde kjeft, benytt anledninga til å gå i dialog.

Her er en sang som kan brukes hvis Israel har sluppet en bombe i Palestina:

Et barn er drept i Bethlehem, i Bethlehem! Og også i Jerusalem!

Halleluja, Hal-le-lu-ja!

Et fattig land er okkupert, er okkupert, og folket der blir massakrert!

Halleluja, Hal-le-lu-ja!

Soldatene har AG3, har AG3, og bombene, de regner ned!

Halleluja, Hal-le-lu-ja!

Både når det gjelder løpiser og sangtekster er det en fordel at budskapet ditt er sånn nogenlunde forankra i virkeligheta. I de fleste tilfeller er det ingen grunn til å jukse med fakta, verden er grusom nok også uten overdrivelser. Dårlig research er flaut!


Få tak i masse mennesker!

Gå i demonstrasjonstog. Obs; husk å si fra til politiet først. Det som samler flest i Norge for tida, er demonstrasjoner for fred. Ingen er mot fred. (Lag gjerne et lite tog for fred, og ta med hele slekta og alle vennene dine. Det skader aldri.) På Kvinnedagen 8. mars og Arbeidernes dag 1. mai er det tradisjon for demonstrasjonstog. Sørg for at det blir tog også der du bor! Det minste toget jeg har sett på 1. mai, var på 11 personer. Men krava var klare likevel!

Arranger et opplysningsmøte. Inviter noen som kan mer enn deg om den saken som opptar deg aller mest. Kok kaffe. Bak en kake. Spre ordet, f. eks. med løpesedler. Diskuter masse på møtet, med alle som er der. De vil forhåpentligvis gå fra møtet adskillig klokere, og vil være kjempepositive til å f. eks. gå i demonstrasjontog umiddelbart etterpå.

Lag en boikottaksjon. Mange boikotter varer fra Israel eller Coca-Cola. Det blir i stor grad symbolsk. Men hvis hele bygda boikotter dagligvarebutikken fordi eieren nekter de ansatte å fagorganisere seg, da snakker vi forbrukermakt. Eller hvis hele menigheta nekter å møte til gudstjeneste fordi presten sparka ut en homofil ungdomsleder.


For dem som har kreative kamerater og/eller elsker publikum

Dra i gang en støttekonsert. Inngangspengene og penger fra kakesalg eller lotteri går f. eks. til inntekt for nye leiker til barna på asylmottaket i kommunen. Få alle de lokale garasjebanda til å spille gratis. En lokal kjendis som stiller gratis opp for saken gir ekstra penger i kassa. Husk en god appell om den aktuelle saken, så alle får med seg hva pengene går til. Alle som kommer vil ha det kjempefint, bli engasjerte og få god samvittighet etterpå.

Driv med skjult gateteater, f. eks: To gutter rusler sakte hånd i hånd nedover gågata. En fyr skriker "jævla homser!" Ei dame skjeller ut fyren som skreik. Hvordan reagerer tilfeldige forbipasserende på dette?

Driv med åpent gateteater, f. eks: Noen kler seg ut som soldater, andre er barn. Barna leiker fredelig. Soldatene kommer og roper at området erklæres som terrorsone og at all motstand vil bli slått hardt ned på. Et barn begynner å hviske "nei til krig," resten følger på. Soldatene erklærer at barna er terrorister, og skyter dem ned.


Nei, vi redder ikke hele jorda på en gang.

Jeg har inntrykk av at mange engasjerte mennesker kvier seg for å aksjonere fordi de er redd for å ikke alltid velge de største eller hotteste sakene. At hvis vi ikke redder verden med aksjonen vår, så er initiativet egentlig ganske reaksjonært, borgerlig eller i beste fall bare søtt.

Det tar lang tid å bremse en oljetanker. Enda mer tid tar det å snu den helt rundt. Men en god matros setter seg ikke ned og gir opp likevel. Hun begynner den møysommelige prosessen med å bremse og snu i god tid før båten er i havn. For hun veit at før eller siden, så kommer hun over, og hun veit hvordan overgangen kan gjøres enklest mulig.

Få eller ingen hadde tro på Jesus lenger, langfredag for snaue to tusen år siden. Mange vil mene at alle dem som gikk forbi korset og spottet ham, nå er gjort til skamme.

Mange ler og spotter nytenkende i dag også. Høyre og FrP og StatoilHydro ler av dem som vil ha et oljefritt Lofoten og Vesterålen. Jeg håper inderlig at de setter latteren i halsen i løpet av 2009.


(Matteus 26,30 - 27,50)