Din til døden!

Hva er vel bedre å bruke Himmelspretten til enn først å registrere spreke deltakere i Drammenselva rundt, og så få med seg siste gang Rønningen-elevene viser musicalen sin "Regnskogens Engel" på konferansen Tro til forandring?

"Regnskogens engel" handler om Dorothy Stang, ei katolsk nonne som levde i Brasil og via livet sitt til å kjempe mot hogst av regnskogen. Til slutt blei hun drept for det. Og det er bare fire år siden det hendte.

Dør skogen, dør vi. Så enkelt. Så vanskelig.

Det vanskeligste å svelge med denne relasjonen, er at den er enveis. Dør vi, dør ikke skogen. Vi snakker ikke gjensidig avhengighet her, men et snylte-forhold. Vi lever på lånt tid, vi lever på nåde og flaks, og menneskeheta er på en måte godt i gang med å begå kollektivt sjølmord uten at skogen feller noen tårer for oss.

Dorothy Stang var et vitne. Hun vitna om det hun så av ødeleggelser i Brasil. Hvordan profitt kom foran liv, og kapitalister fikk styre blindt. For meg som ser regnskogsproblematikken utenfra, virker den lettere å vitne om. Det er jo så tydelig. Brent skog lukter. Hva har jeg å vitne om, liksom, hva kan det være verdt å berette om fra lille, grønne Norge?

Overforbruk stinker også, slår det meg. Sannsynligvis er det stinkende overforbruket til nordmenn minst like tydelig for brasilianere som det regnskoghogst er for nordmenn. Vi bruker veldig mye energi på å svekke luktesansen vår. Likevel forstår jeg ikke hvordan vi egentlig kan leve i denne stanken.

(Joh. 15,26 - 16,4a)

Ikke ulykkestanker

Ifølge Jeremia (eller ifølge vedkommende som oversatte profetiene hans til bokmål) er ulykkestanker det motsatte av fredstanker. Det sier noe om at krig er den største ulykken mennesker kan utsettes for.

I dag er det 17. mai og Norges nasjonaldag. Barn og voksne går i tog og feirer friheten. Noen tenker tilbake på union med Sverige og Danmark, noen husker den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Talere, appellanter og skribenter priser Norge og omtaler fred, frihet og likhet som sentrale, norske/vestlige verdier.

17. mai blir ofte kalt for barnas dag. Barnetoget og den oppvoksende slekt symboliserte opprinnelig håp og framtid for de voksne som så på. Kanskje gjør det ennå det? På barnas dag synes jeg det er på sin plass å ofre enslige, mindreårige asylsøkere noen tanker. Dette er barn som er i Norge, men ikke veit hvor lenge de får lov til å være her.

For tre år siden ble Ashok, den gangen tolv år gammel, henta av politiet hos fosterforeldra på Fjellhamar og sendt til krigsherjede Sri Lanka. Da hadde han bodd fire år i Norge etter å ha flykta fra Sri Lanka. Ashok har ikke foreldre i Sri Lanka som kan ta vare på ham. Han ble dessuten sendt rett inn i et militær konfliktområde. Sri Lanka har fått mye oppmerksomhet i norske medier de siste ukene etter at konflikten økte drastisk i styrke, men situasjonen bar vært kritisk lenge. Ashok ble revet vekk fra et trygt miljø med skolegang, venner, fosterfamilie og fritidsaktiviter. Grunn? UDI vil statuere et eksempel.

Skoleklassen hans på Fjellsrud skole har kjempet hardt for å få ham tilbake i klassen, men UDI velger gang på gang å sette foten ned. All oppmerksomheten Ashok-saken har fått i media ser ut til å ha gjort det til en symbolsak for UDI å nekte Ashok asyl i Norge. Nå er Ashok, femten år gammel, aleine i India på flukt fra krigen på Sri Lanka. I april i år lyktes det støttespillerne til Ashok i Norge å få godkjenning til å ta saken opp i høyesterett. Det kan ta en stund før saken kommer opp, men det kan forhåpentligvis gi Ashok og vennene hans et nytt håp.

Så når vi sender ungene våre avgårde i barnetoget og er glade for at de får vokse opp i et fritt og fredelig land, skader det ikke å bruke noen minutter rundt kakebordet i etterkant på å diskutere norsk innvandrings- og asylpolitikk. Hva har vi egentlig gjort for å fortjene å bo her? De fleste av oss har bare rett og slett blitt født. Likevel mener vi at det gir oss en soleklar rett til å stenge grensene og stramme inn på "praksisen" hvis vi mener det er for mange folk på flukt i verden.

(Jeremia 29, 11-14a)

Om en liten stund?

Jeg liker ikke å vente, men verst er det å vente på noe en ikke veit hva er. Å ikke vite om en venter på noe godt eller noe vondt. Å ikke vite om det en venter på, blir noe av.

Dette var denne våren alt skulle bli så konstant og varig og trygt og bestemt, men så finner jeg stadig nye ting å vente på. Om en liten stund finner jeg nok en ting til. Om en liten stund.

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden.

(Joh 16:16-22)

Vi har og en ledestjerne!

og når vi den følger gjerne, kommer vi vel neppe til Jesus Krist med en gang, men snarere et eller annet sted i toget på 1. mai. For ledestjernen min er i alle fall mer rød enn gul. Og, vel, kanskje litt rosa. Sånn rosa trekant.

1. mai på Lier bygdetun,

for andre år på rad, var en fryd og glede. Jeg hadde gleden av å være konferansier i år også, sammen med Alexander Cascio. Utover å forklare alle hvor doene er og reklamere for salg av vaffler, gir konferansierjobben anledning til å snike inn noen små kommentarer til programmet for dagen.


Svineinfluensa - ja?

Denne uka rydda alle de store avisene førstesida for det som plutselig blei en større trussel enn finanskrisa: Svineinfluensaen. Avisene intervjuer eksperter som kappes i å tippe hvor mange som kan være eller kan bli smitta i Europa og hvor mange som kanskje har dødd i Mexico.

Men hvorfor rydder vi plutselig førstesida for barn som dør av influensa i Mexico, når tusenvis av barn hver uke dør av sjukdommer våre barn blir vaksinert mot? Tilgangen på medisiner og reint vann er systematisk skeivfordelt i verden. Svineinfluensaen tvinger oss som sitter trygt i Nord-Europa til å ta inn over oss konsekvensene av at flertallet av verdens befolkning ikke har tilgang på ordentlig helsestell og reint vann i springen.


SV sier nei til særbehandling av enkelte kjønnssjukdommer -

- for det må jo være snakk om kjønnssjukdommer, når en ser på hvilke yrkesgrupper som får yrkesskadeerstatning. Hvis du får en murstein i huet på jobb, da er du kvalifisert til yrkesskadeerstatning. Men får du vondt i ryggen etter å ha jobba tredve år på sjukeheim, da er du bare et sutrete kvinnfolk. For å ha krav på ordentlig arbeidsmiljø og erstatning for tapt helse, må du tydeligvis være en mann.


Rett til heltid - mulighet til deltid!

Alle som ønsker det, må få rett til hel stilling, fortrinnsvis gjennom at bedrifter må fylle opp stillingene sine internt før de kan lyse ut eksternt. Dette er viktig, og det blir ikke noe mindre viktig etter den nye pensjonsreformen.

SV programfesta på landsmøtet at deltidsansatte som må jobbe mer enn brøken deres tilsier, bør få rett på overtidsbetaling når de jobber for mye. Så flott, så enkelt og så effektivt! Da blir det plutselig ikke lønnsomt lenger å ha mange på deltid og satse på at de skal jobbe full stilling, men bare tjene opp pensjonspoeng og få sjukelønn for en liten brøk.


Nei til kontantstøtta - avskaff den nå!

Hovedkravet i 8. marstoget i Drammen i fjor var "6-timersdag for alle, kontantstøtta må falle!" For barnefamilier henger disse to krava nøye sammen. Skal alle kvinner ut i arbeid i hele stillinger, må flere mannfolk inn i heimen. Konsekvensen av å tilby alle arbeidstakere ordentlig heltidsstillinger, må bli at en full stilling blir mindre, sånn at det blir nok fulltidsjobb til alle.

Vi blir ledd av nå, når vi går i tog på 8. mars og roper "Vi vil ha 6-, vi vil ha 6-, vi vil ha 6-timers arbeidsdag!" Men de lo av dem som krevde 12-timersdag og 8-timersdag også, og ikke minst av dem som ville ha 5-dagersuke.