Samliv og samboing og synd

Jeg forsøkte å få følgende leserinnlegg på trykk i Vårt Land:

- Har du begynt på teologi? Da kan du gjerne ha praksis hos oss, hvis du ikke ønsker å reise bort, sa sognepresten min til meg i dag.

Jeg går i "andreklasse" på Teologisk Fakultet ved UiO og vil nok ønske å ta imot tilbudet fra sognepresten min før eller siden. Spørsmålet blir om jeg får lov av biskopen. Jeg er nemlig samboer.

Etter lengre tids diskusjon blant biskopene om prestestudenter som skal ut i praksis, virker det som de har landa på en avventende og taus holdning når det gjelder samlivsform. Jeg har fått høre på TF at samliv ikke skal være et tema i studentenes møte med biskopen. Studentene blir oppfordra til å sjøl vurdere dette, og la egen samvittighet være styrende for om de søker seg til praksis sjøl om de skulle være samboende og/eller homofile.

Greit nok. Men når skal en ha dårlig samvittighet? Nok en gang ifølge TF, så er det ikke problematisk å ha barn som har kommet til før du gifta deg, så lenge du sørger for å være gift ved ordinasjon. Studenter i praksis får visstnok kjærester på helgebesøk. Av dette leser jeg at det ikke lenger kan være sex før ekteskapet som er problematisk for biskopene. Det er det å bo sammen som er ødeleggende for prestestanden.

Jeg bor altså sammen med noen. I gode og onde dager, til hverdags og fest. Vi lager middag til hverandre, krangler om fargen på gardinene, koseprater med hverandres mødre og har felles husholdningsøkonomi. Jeg er glad i henne herfra til Kina, og kunne ikke tenke meg å flytte tilbake til den ensomme studenthybelen min.

Hvis vi en dag skal gifte oss, blir det ikke med hverandre. Vår relasjon har aldri vært romantisk. Hvis jeg må gifte meg med henne, får jeg et problem. Et dobbelt problem, siden vi er kvinner begge to. Min samvittighet får avgjøre om jeg likevel er frimodig nok til å ugift søke meg ut i praksis når den tiden kommer.

Men jeg forstår ennå ikke hvorfor jeg skal ha dårlig samvittighet i samboerskapet mitt. Er det trygdesvindel biskopene vil forebygge? Det kan jo være lett å gå i noen feller der så lenge samliv bare handler om sex eller ikke sex. Jeg er spent på hva biskopenes samlivsetiske utvalg kommer fram til.


Så fikk jeg følgende svar fra debattredaktøren:

Innlegget er interessant, men relasjonen til din samboer er litt uklar for meg. Er det snakk om et kjæresteforhold eller ikke? Det er jo ganske relevant for innlegget om dere bare bor sammen (som venninner) eller er samboere. Det er litt uklart fordi du ikke kan tenke deg å gifte deg med henne. Du vil altså ikke dele livet ditt med henne, men deler gardinfarge, økonomi etc. Det er nok denne setningen våre lesere ikke vil skjønne:

"Hvis vi en dag skal gifte oss, blir det ikke med hverandre. Vårt forhold har aldri vært romantisk."

Hvis den ikke er romantisk, er dere vel heller ikke et fysisk forhold? Og da er det vel ikke dette noe problem for biskoper og andre?

Mvh Espen Utaker, debattleder

Jeg svarte ham:

Problemet mitt med biskopenes linje om å ikke bry seg med eller legge vekt på om prestestudentene har sex eller ikke, men men likevel si at samboerskap er fy-fy, er at jeg ikke lenger forstår motsetninga mellom samboerskap og ikke-samboerskap. Er det altså greit for studenter ute i praksis å ha sex, så lenge du ikke bor sammen med noen? Men ikke greit å bo sammen med noen uansett, med mindre du er gift?

Hvis sex eller ikke-sex ikke er noe tema for det samlivsetiske blant prestestudentene lenger, da ser ikke jeg hva som for biskopen er kvalitativt annerledes med min relasjon til min venninne og min relasjon til min kjæreste. Å vaske hverandres skitne sokker og dele kjøleskap er i høyeste grad fysisk. Dele livet sammen? Jo, så sannelig! Det er ingen mennesker jeg deler så mye med som henne, verbalt og fysisk, og jeg har ikke tenkt å slutte med det med det første.

Hvis det ikke blir for langt, kan jeg forsøke å formulere et avsnitt til innlegget om dette?

mvh Sara Moss, teologistudent

Men det fikk jeg aldri noe svar på...

Speiderleder i forkledning?

På sidene til KFUK-KFUM-speiderne er det en slags uniformsdebatt om dagen. På tross av at jeg driver mer med speideruniformer enn de fleste i forbundet (jeg lever jo av dem!), glemmer jeg av og til hvorfor speiderskjorta er viktig.

Bragernes/Frogner KFUK-KFUM-speidere skulle tilbringe en ettermiddag på Drammensbadet. Leder'n, undertegnede, forberedte seg til møtet på en liten kafé og prøvde å få kaffekoppen til å vare så lenge som mulig. Usynlig i en krok med avisa og små, små kaffeslurker. Svart genser. Blått skaut. Da klokka begynte å nærme seg, gikk jeg inn på WC for å skifte til speiderdrakt. Kikka meg fornøyd i speilet; her kommer jeg!

Da jeg gikk ut fra WC, la jeg merke til at jenta bak disken stirra på meg. Hun ga meg ikke et høflig blikk, hun rett og slett stirra. Det så nesten ut som hun følte seg lurt. Hun begynte å lire av seg ei remse om at hun virkelig håpa at maten smakte og at det var nok kaffe og om jeg ville ha påfyll og at det regna ute. Jeg sendte henne et smil som jeg håpa fylte skjorta, og speila meg litt i vinduet på vei ut døra.

Hva skjedde? Innså hun plutselig at hun hadde hatt speiderbesøk? Etter mange terminer med speidermøter i skogen hadde jeg nesten glemt hvordan byfolk stirrer på speiderskjorter.

For det som gjør meg til speider, er ikke skjorta, men alt det andre. Den røde baggen med badetøy, som egentlig var en svær kjole jeg kjøpte da roverlaget var på interrail i Polen, men som jeg sydde om til bag fordi jeg trengte noe å ha skittentøy i da jeg var på leir, og da trengte jeg jo ikke kjole uansett. Det blå skautet, som egentlig var et halstørkle, men som ikke lenger gjelds etter det nye draktreglementet. Sveisen skautet skjuler, som kan holde seg like pen i ukesvis uten dusj. Olabuksa, som jeg aldri ville gått og subba med i regnvær hvis det ikke hadde vært for at den grønne buksa ikke står til speiderskjorta. Det er lov og løfte og alt som går automatisk i hodet mitt fordi jeg har lært det helt siden jeg var halvparten så høy som jeg er nå, omtrent. Bitteliten, altså.

Likevel, det er skjorta som synes. Det lyser speiding av det grønne stoffet og de skeivt påsydde merkene. At jeg vil tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Samt sette ekstra stort pris på gratis påfyll.