Jeg husker godt den dagen jeg forsto at prester er mennesker, og de fleste gudstjenester jeg er på, styrker meg i trua på at det er sant. I dag var jeg ute for en prest som skulle døpe tre barn, og rota så mye med gudstjenesteboka si at barna i mine ører ble døpt på hver sin måte. Men de ble døpt i Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn alle tre, så da går det vel greit til slutt, sjøl om det ikke lød sånn som jeg holder på å pugge det.
- Forresten er jeg på god vei til å kunne høymessa utenat nå. I menigheten der jeg nå bor bruker de ikke jukselapp. I hele påska påsto jeg hardnakka i trosbekjennelsen min at Jesus ble født av Pontius Pilatus, men egentlig har jeg jo lært dette her nå. I dag glemte jeg ikke jomfru Maria! -
De færreste tilstedeværende i kirka kan ha lagt merke til hvordan ordlyden forandra seg fra gang til gang. De bunadskledde dåpsfolka rundt meg satt stort sett og hviska med hverandre, forsøkte å finne gode vinkler for fotografering eller stirra tomt ut i lufta. Trioen på raden foran meg gjorde ikke mine til å åpne salmeboka si, engang. Så salmene fikk ikke akkurat taket til å løfte seg i dag heller. Mens presten prekte, og gjentok hver setning omtrent tre ganger, kanskje i respekt for treenigheten, satt jeg og funderte over hva disse dåpsfølgene egentlig gjorde i kirka?
Antall familier som døper ungene sine (74 % i 2007) er mange flere enn dem som vanligvis går på gudstjeneste. Ifølge Folkekirkeundersøkelsen i 2000 går 2,3% av befolkningen som helhet til gudstjeneste hver uke, 5,9% en gang i måneden - og 67,5% sjeldent eller aldri. Og det er nok de siste 67,5 % som prestene møter mange av når det kommer dåpsfølger. De som ikke "er" kristne - men som døper ungene sine likevel, eller møter opp når unger i familien skal innlemmes i den kristne kirke, for å se på.
For en som sjelden eller aldri går i kirka, oppleves seremonien langtekkelig og kjip. Det har jeg ikke tall på, men det er fakta. Hvis du ikke kan salmene og ikke vil lære dem, er det noen vits i å åpne boka? Hva pokker betyr Kyrie Eleison? Hvilken rolle har jomfru Maria oppi alt dette? Det er barnet de kommer for å se, barnet som skal møtes og feires av menigheten og familiene.
Den norske kirke jobber med kjerneverdier for gudstjenestene i forbindelse med gudstjenestereformen. Å finne fram til kjerneverdiene vil vel forhåpentligvis bidra til å synliggjøre hva gudstjenesten egentlig handler om, sånn at det kanskje blir mulig å komme innom kirka søndag formiddag sjelden eller "aldri" og likevel finne en slags mening med det som foregår.
Jeg har hørt prester ta til orde for at nettopp barnet eller barna som blir døpt, er kjernen i en dåpsgudstjeneste. I "gamle dager" foregikk dåpen gjerne på bakrommet med foreldre og faddere til stede etter at menigheten hadde feira gudstjeneste. At barna i det hele tatt er med inn i kirka og blir døpt som en del av gudstjenesten, er jo i så måte en enorm forbedring. Likevel tror jeg foreldre, faddere og familie gjerne ser at barnet er "kjerne" i enda større grad - og det kan jo ikke være noe galt i å sette av mer tid til å feire det store underet det er når et barn blir født!
søndag 11. april 2010
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar