Teit, teitere, teitest.

"Da jeg fikk høre dét, gikk jeg rett ut og drakk meg pære dritings," betrodde hun meg.

Jaha. Hva skulle så jeg gjøre, nå som jeg også hadde hørt det? Å drikke seg pære dritings har aldri vært noe alternativ for meg, så hva skulle jeg gjøre i stedet?

Å drikke seg pære dritings er teit. Noe i meg bestemte seg visst for å toppe det å drikke seg pære dritings, og prøve å gjøre noe som var enda teitere. Dette var i forgårs en gang, og siden har teitheten min ekskalert på en sånn måte at jeg ikke torde å gå på utvalgsmøte i dag.

Først rei jeg avgårde uten sal på en hest som er livredd for vannspredere. Jeg bandt den redde hesten fast i ei lyktestolpe utenfor Rema 1000. Jeg glemte pensumboka jeg trengte til eksamensoppgava mi, på et helgestengt fakultet. Jeg spiste to middager på rad og fikk vondt i magen. Jeg fikk ikke sove. Jeg forsov meg. Jeg brukte opp åtte timer ved skrivebordet uten å produsere mer enn en halvside om forskjellen på Aristoteles og Sokrates, fritt etter hukommelsen. Jeg fornærma ei magnetisk høne. Jeg demonterte et skap uten å notere hvordan det skal settes sammen igjen. Jeg glemte å mate chinchillaene. Jeg fikk ikke sove. Jeg glemte paraplyen (men jeg fikk tak i pensumboka mi). Jeg mista head-settet mens jeg prata med en kunde på telefonen. Jeg svarte sjefen min surt. Jeg havna på kortkurs i døvespråk. Jeg hadde ikke lagt merke til at vi hadde fått flaggstenger på lager, og følgelig ikke sendt dem videre heller. Jeg trøsta meg med sjokolade sjøl om toget ikke var forsinka likevel. Jeg huska ikke døvespråktegnet for samarbeid. Jeg klarte ikke å montere det nye skapet, og har ikke noe sted å henge ytterjakka mi. Jeg har ikke spist annet enn pølse til middag. Jeg drakk kaffe sjøl om det var seint. And here we go again.

Kanskje det hadde vært best for verden om jeg bare drakk meg pære dritings, og ikke forsøkte å være enda teitere enn det.