Makt bak orda

Matteus 6:16-18; Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine...

Jeg spår at minen min vil bli mer og mer dyster fram mot askeonsdag; da er det nemlig min tur til å holde andakt i lunsjen på jobben. Jeg har ikke holdt andakt i lunsjen på jobben før. Jeg har ikke holdt andakt før i det hele tatt. Jeg har vært på kurs etter kurs for å lære meg å holde andakt, men jeg får det bare ikke til.

Det er latterlig. Fullstendig latterlig. Jeg har holdt så mange politiske apeller og instruksjoner og innlegg fra talerstoler, og det gjør meg ingenting. Møteleder på 8. mars? Ja, gjerne! Ordstyrer på årsmøtet? Kjør på! Ungdomsapellant på 1. mai? Hurra! Men så fort det har noe som helst med bibel å gjøre, blir jeg helt allergisk.

Med tanke på at jeg studerer teologi, skulle en tro jeg gikk konstant med røde bibel-utslett på halsen. Det gjør jeg ikke. Jeg har nærkontakt av første grad med bibler flere ganger daglig, leser i dem og om dem og fra dem. Allergien oppstår først når jeg blir stående alene med ansvaret for å forvalte en tekst.

Andakt er andakt. Ingen rekker opp hånda og sier at han ville ha tenkt annerledes. Ingen rekker opp hånda og sier halleluja. Det er dagens ord, mine ord og fader vår, og gomle-gomle på lunsjen sin. Min andakt kan ødelegge alt. Liv. Tro. Håp. Dagen. Lunsjen. Og ingen vil si et ord om det.

Å trekke seg er for feigt. Jeg er for gammel til å ha andaktsallergi. Et eller annet må jeg kunne finne på, noe som ikke kan bety noe farlig, noe som bare fyller lunsjen og er helt ok. En gang må være den første, tross alt. Og nå kan jeg ikke vente lenger.

Krøkkete med krykker

En lite verdig avslutning på en krøkkete studiedag; GT-foreleseren skriker etter meg når jeg går ut av døra; "MEN SARA, DU HAR JO KRYKKER!" Mulig det var et forsøk på inkludering av blinde og medstudenter som er treige i oppfattelsen, men sannsynligvis var det bare nok et eksempel på det jeg liksom bør oppfatte som omsorg fra omgivelsene.

I hver eneste forelesningspause, på bussen, i butikken, før møter, etter møter, i kirka, overalt! møter jeg denne omsorgen som gir seg utslag i at folk roper til meg at jeg har krykker. Omsorg? Stort sett dreier det seg mer om andres behov for å vise hvor omsorgsfulle de er, speiling av egne opplevelser med krykker, inngang til intime kroppslige spørsmål eller, tja, alt annet enn omsorg.

Omsorg er å holde en dør åpen uten å forlange fem minutters lovprisning etterpå, omsorg er å putte sjokolade i munnen min når jeg ikke har en ledig hånd, omsorg er å ta med en kopp kaffe fra kantina.

Jeg skjønner jo at det er spennende, eller kanskje provoserende, at jeg kommer hoppende på krykker av og til. Blir hun aldri frisk? Hva feiler det egentlig henne? Men se, hun kan jo gå på do sjøl, jukser hun egentlig?

Har du falt på ski, nå? NEI!
Ååå, er du gravid? NEI!
Du har vel blitt trampa på av hesten? NEI!

Det bare blidde slik. Og GT-gudene veit når og om det går over. Jeg trenger ikke å bli aktivt minna på at jeg har visse problemer med å gå sjøl. Det er jeg smertelig klar over. Jeg trenger å høre at de nye, kule lilla krykkene matcher skjerfet mitt. Også trenger jeg en date som veit å åpne dører for meg.