Innmari god i førstehjelp

Enkle øvelser blir bare vanskeligere når de gjentas mange ganger på rad.

"Dovendyr-patruljen, velkommen på post! Dere kan sette dere der på de store sekkene, nei, det er ikke soveposer, nei, dere kan ikke sitte på hverandre, jo, for da blir det for mye bråk, hysj nå, for dette er viktig, er det noen som veit hva som er aller viktigst hvis noen har besvimt? Nei, ikke plaster. Å få puste, veldig bra, hvordan ser du at de puster, ja, riktig, veldig bra, opp med hånda, en av gangen! Kan du med grønn jakke være så snill å besvime, takk, ligg stille. Ser dere at han puster, at brystet hever og senker seg? Ja, hjertet må også slå, det er fint. Hvis jeg for eksempel hadde besvimt, ville jeg helt klart løsna på den øverste skjorteknappen min. Altså, hvis jeg fant meg sjøl besvimt. Jeg mener, da ville jeg bedt noen gjøre det, eh, hvis jeg ikke var så veldig besvimt, men da kunne jeg vel klart det sjøl, egentlig. Flere spørsmål?"

Dovendyrpatruljen meldte seg av post, sannsynligvis ikke veldig mye klokere.

Gjensyn med Kamilla og tyven

Jeg hadde helt glemt hvor mye god teologi det er i Kari Vinjes bok "Den vesle jenta og den store tyven" og filmatiseringa "Kamilla og tyven." Mange har kalt symbolbruken billig og historien naiv, men da kan de jo slenge samme kritikk etter Nye Testamentet samtidig!

Min egen amatør-transkribering av slutten på "Kamilla og tyven"

Det er en tidlig sommermorgen. Sebastian, tyven, rydder kvist utenfor hytta si. Kamilla, ei jente på ca 7 år, kommer gående i nattkjolen, med en kurv på armen.

Sebastian: "Jeg rødder opp etter meg. Jeg har bestemt meg. For å ...fløtte."
Kamilla: "Til Amerika!?"
Sebastian: "Nei... Nei! (ler) Ikke så langt, akkurat."

Kamilla begynner å sette fram frokost. Sebastian finner fram ei bok fra hytta. Det er barnebibelen til Kamilla, som hun hadde mista.

Seb: "Takk for at du glømte den, 'a!" (gir Kamilla boka) "I natt, så... så ble jeg en helt annen Sebastian Kåk."
K: "En annen Sebastian Kåk?"
Seb: "Jeg vil ikke stjæle mer." (kikker seg rundt.) "Det er fin vind. Skal vi lage en drage?"
K: "Skal du slutte å stjele?"
Seb: "Ja! Og hvis du har noe godt i den kurven din, skal jeg lage en drage, med hale, og slør!"

Lensmannen: (sniker seg rundt i buskene bak hytta)

Sebastian har lagd en flott drage med et fjes som ler. Sammen med Kamilla får han den opp i lufta. Filmen er kryssklippa mellom Sebastian og Kamilla som leiker og lensmannen som henter menn fra gårdene rundt. De har med hester og våpen. Sebastian ser dem komme. Kamilla ler mot dragen. Så ser Kamilla også folkene som kommer og skjønner hva som skjer.

K: "Løp, Sebastian! Løp, løp, løp!!!" (begynner å gråte)
Seb: (smiler) "Nei, kom her, Kamilla, nå kan du få prøve dragen!"
K: "Nei, Sebastian, du må løpe, de kommer til å ta deg!" (dytter ham bort)
Seb: (holder rundt Kamilla) "Nei, Kamilla, hvis ikke lensmannen får ta meg nå, så blir jeg tyv for bestandig, vil du det?"
K: (gråter høyt) "Men du kommer i det fæle fengselet, du kommer til å dø!"
Seb: "Jeg kommer ut igjen en gang, og da er jeg fri, Kamilla!"
K: "Kommer du hit, da?"
Seb: "Ja, hvis du og Sofie lar meg få lov, så. Nå må du la meg gå, da, sånn at lensmannen kan få ta meg. (tar dragen) Se, denne er din, ta den, nå."

Sebastian går rolig mot mobben fra gården. Kamilla står med dragen i armene og gråter mens hun roper navnet hans.

Lensmannen: "Sebastian Kåk? Du er under arrest."
Sebastian: (rekker hendene fram og får på håndjern)
Lensmannen: (drar Sebastian med seg til svartemarja)

Sofie løper ut til Kamilla på jordet og omfavner henne. De vinker til Sebastian som kjører avgårde i svartemarja. Noen andre barn har tatt opp dragen og fått den opp i lufta igjen.

Sofie: "Se, Kamilla, det står en beskjed til deg på den dragen!"
Kamilla: (rister på hodet, myser mot sola)
Sofie: "Kan du se hva det står? ... Jeg kommer snart igjen, står det!"



... Så synger Morten Harket "gråt ikke mer for meg, Kamilla" - og det var da undertegnede teologistudent måtte slippe tårene løs for alvor. "Kamilla og tyven" kommer i løpet av våren en helaftens andakt for de kommende aspirantene mine!

Hvis noen leser dette blogginnlegget og får lyst på et gjensyn med Kamilla og tyven, ligger den på You Tube i ti avsnitt. Her er det avsnittet jeg forsøkte å transkribere ovenfor. Ikke glem lommetørkle!

Dåp og dåpsfølger

Jeg husker godt den dagen jeg forsto at prester er mennesker, og de fleste gudstjenester jeg er på, styrker meg i trua på at det er sant. I dag var jeg ute for en prest som skulle døpe tre barn, og rota så mye med gudstjenesteboka si at barna i mine ører ble døpt på hver sin måte. Men de ble døpt i Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn alle tre, så da går det vel greit til slutt, sjøl om det ikke lød sånn som jeg holder på å pugge det.

- Forresten er jeg på god vei til å kunne høymessa utenat nå. I menigheten der jeg nå bor bruker de ikke jukselapp. I hele påska påsto jeg hardnakka i trosbekjennelsen min at Jesus ble født av Pontius Pilatus, men egentlig har jeg jo lært dette her nå. I dag glemte jeg ikke jomfru Maria! -

De færreste tilstedeværende i kirka kan ha lagt merke til hvordan ordlyden forandra seg fra gang til gang. De bunadskledde dåpsfolka rundt meg satt stort sett og hviska med hverandre, forsøkte å finne gode vinkler for fotografering eller stirra tomt ut i lufta. Trioen på raden foran meg gjorde ikke mine til å åpne salmeboka si, engang. Så salmene fikk ikke akkurat taket til å løfte seg i dag heller. Mens presten prekte, og gjentok hver setning omtrent tre ganger, kanskje i respekt for treenigheten, satt jeg og funderte over hva disse dåpsfølgene egentlig gjorde i kirka?

Antall familier som døper ungene sine (74 % i 2007) er mange flere enn dem som vanligvis går på gudstjeneste. Ifølge Folkekirkeundersøkelsen i 2000 går 2,3% av befolkningen som helhet til gudstjeneste hver uke, 5,9% en gang i måneden - og 67,5% sjeldent eller aldri. Og det er nok de siste 67,5 % som prestene møter mange av når det kommer dåpsfølger. De som ikke "er" kristne - men som døper ungene sine likevel, eller møter opp når unger i familien skal innlemmes i den kristne kirke, for å se på.

For en som sjelden eller aldri går i kirka, oppleves seremonien langtekkelig og kjip. Det har jeg ikke tall på, men det er fakta. Hvis du ikke kan salmene og ikke vil lære dem, er det noen vits i å åpne boka? Hva pokker betyr Kyrie Eleison? Hvilken rolle har jomfru Maria oppi alt dette? Det er barnet de kommer for å se, barnet som skal møtes og feires av menigheten og familiene.

Den norske kirke jobber med kjerneverdier for gudstjenestene i forbindelse med gudstjenestereformen. Å finne fram til kjerneverdiene vil vel forhåpentligvis bidra til å synliggjøre hva gudstjenesten egentlig handler om, sånn at det kanskje blir mulig å komme innom kirka søndag formiddag sjelden eller "aldri" og likevel finne en slags mening med det som foregår.

Jeg har hørt prester ta til orde for at nettopp barnet eller barna som blir døpt, er kjernen i en dåpsgudstjeneste. I "gamle dager" foregikk dåpen gjerne på bakrommet med foreldre og faddere til stede etter at menigheten hadde feira gudstjeneste. At barna i det hele tatt er med inn i kirka og blir døpt som en del av gudstjenesten, er jo i så måte en enorm forbedring. Likevel tror jeg foreldre, faddere og familie gjerne ser at barnet er "kjerne" i enda større grad - og det kan jo ikke være noe galt i å sette av mer tid til å feire det store underet det er når et barn blir født!