Vanskelige tekster på røde dager

I do it for you - eller "I'm a believer"

2010-08-14T22:25:00.003+02:00

...So take me as I am / take my life / I would give it all / I would sacrifice. / Don't tell me / it's not worth fighting for / I can't help it / there's nothing I want more.

Jeg tilstår. Jeg synger. Jeg synger aldri i dusjen. Men så fort jeg er aleine hjemme en kveld, så setter jeg meg gjerne ned på golvet og synger. Ofte de samme sangene igjen og igjen over en periode, på repeat, som en bønn, som et mantra.

I kveld satte jeg meg ned med en av de gode, gamle visesangbøkene vi har altfor mange av i bokhylla, i håp om å finne noe fint. Ta en du kan, da, Sara, og en som ikke handler om ensomhet eller kjærester du ikke vil ha eller jobber du ikke fikk.

Noen sanger har jeg sunget så mye, boka åpner seg av seg sjøl, den åpner seg på "(Everything I do) I do it for You." En musical-sviske av verste sort, o gru, full av min kludring med tenåringshåndskrift, jeg har til og med klart å legge ned alle akkordene så de passer en liten sopran, og føyd til piler og forklaringer. Jøss, tenker jeg, jeg var nok skikkelig forelska en gang. Men i hvem?

Akkordene passer. Jeg klarte det, den gangen. Look into my eyes, you will see, what you mean to me...Hvem var dette, var det Helene eller Elisabeth eller Ann eller Anita eller - ? Eller var det... Det var vel ikke...? Jeg tenkte vel aldri...?

Jo. Jeg trenger ikke å slå opp i noen dagbok for å vite at jeg har elska 17. Drammen KFUM av hele mitt hjerte, og at jeg i måneder og år gikk med en konstant gnagende redsel for å bli pælma ut fordi jeg var en homofil hedning. Jeg skreiv til og med roman. Tihi. Da var jeg klar til å gå på scenen, hvor som helst, når som helst, og med sprukken røst synge "I do it for you," og takke for meg med en viss verdighet.

Jeg behøvde aldri det. Jeg er ikke redd lenger. Men jeg tror det hjalp å synge. Jeg tror det hjalp å be. Så jeg fortsetter med det, forsøker å stemme gitaren som har hengt for lenge på veggen, og gir meg i kast med "I'm a believer." Lørdagskvelden er redda for denne gang.

You know it's true. Everything I do, I do it for You.

Transe-hatet blomster, også i Norge

2010-08-05T14:25:00.004+02:00

VG nett melder om at 19 menn ble dømt til pisking i Sudan for å ha kledd seg og dansa i kvinneklær. Under artikkelen er det linka til en blogg, hvor vedkommende som skriver innlegg sjøl er transe og blir forferda over artikkelen til VG:

Jeg synes man bør reise seg. Kanskje man skulle laget demonstrasjonstog der alle kledde seg som det motsatte kjønn, mens man skrek “NEI” til slike overgrep. Dessverre er jeg for pingle selv, kanskje en eller annen gang er jeg “modig” nok.

Jeg glemte hele artikkelen til VG da jeg så kommentarfeltet under bloggen. Vi har et stykke igjen å gå i Norge også... Heldigvis kan en ikke dømmes til pisking i Norge. Men en kan jammen dømmes og piskes over internett, og det helt uten konsekvenser for dem som pisker.

"Synd for deg, da" skriver: Du er patetisk… And your discusting…. DU bør få disse piskeslagene også.. TRANSEr er det kvalmseste som finnes.. og dere skulle vært stilt på rekke og rad og skutt… for å gå rundt å lage sånn kvalme….

"Potetrebulikken.norge" skriver: ENDA EN GOD GRUNN TIL SHARIALOVER I NORGE.
slike folk bør straffes. hva trur slike lærer våre barn. nordmenn er syke mennsker..alle nordmenn trenger hjelp,bare muslimene kan hjelpe……..

Å skape et samfunn som funker

2010-07-16T22:09:00.004+02:00

Hvert fjerde år har KFUK-KFUM-speiderne landsleir, og nå er vi akkurat ferdige med det. Norges Speiderforbund har også landsleir fjerde hvert år, og snart skal jeg reise sørover til de danske KFUM-spejderne som hvert femte år samler troppene til sin gedigne korpslejr.

Men hvorfor så sjeldent, kan en kanskje spørre seg. Jo, fordi det er så innmari vanskelig å få et samfunn til å funke perfekt, sjøl om det bare skal være for ei uke. Alt skal være planlagt. Ingen skal være sultne. Alle skal ha et sted å bo. Alle skal ha oppgaver som passer for seg. Ingen sjuke skal bli glemt. Ingen barn skal være aleine. Ingen voksne skal slite seg ut. Ingen skal føle seg til overs. Ingen skal føle seg brukt. Og alt vi ikke vil ha mer, skal kildesorteres.

Vi klarer det ei uke hvert fjerde år. Det er ikke verst, bare det. Jeg reiser på leir for å oppleve mening, for å oppleve noe som funker, for å oppleve perfekt arealplanlegging. Drømmen er å kunne gå ut av døra her på Gulskogen og oppleve mer av det samme. Hver dag.

Biskopens maktdemonstrasjon

2010-06-27T14:12:00.004+02:00

Biskop Midttømme nekter et lesbisk par forbønnshandling i ei kirke fordi hun ikke vil leie ut kirka til en handling Den norske kirke ikke har liturgi for. Da regner jeg med at det snart også er slutt på konserter, utleie til andre kristne trossamfunn, økumeniske gudstjenester og annet Den norske kirke ikke har liturgi for, i alle kirkene i Møre bispedømme.

På en måte kan jeg forstå at biskopene begynner å bli desperate. På hjemmesida til Åpen Kirkegruppe kan vi nå finne 151 navngitte prester i Den norske kirke som er villige til å hjelpe likekjønna par med forbønn. Foreløpig kommer bare tre av dem fra Møre. Vi ser det samme i mitt eget bispedømme Tunsberg; her kjenner jeg mange homo-liberale prester, men ingen av dem vil stå på noen liste. For dem handler det om lojalitet til sjefen; biskopen. Men hva med å vise litt lojalitet til Sjefen over alle sjefer i stedet? Hvis de virkelig trur på detta her?

Jeg håper biskop Midttømmes handling skaper bevissthet rundt problemet, og fører flere prester fra Møre over på lista til Åpen Kirkegruppe. Det skal ikke være nødvendig å reise til et fremmed prosti for å få velsignelse over samlivet sitt. Jeg vil si: Skam deg, Midttømme! Dette er bare feigt, og en heller merkelig tolkning av kirkemøtetvedtaket. Dette paret er ikke ute etter en protesthandling eller en wannabe kirkelig vigsel. De vil rett og slett ha velsignelse. Og du hiver dem ut på trappa. Fy!

Det danske konseptet - ikke lenger deilig

2010-06-23T19:36:00.006+02:00

"Med polstring over nesa og et solid visir som beskytter øynene er politihestene klare til å møte hissige demonstranter. De skal imidlertid ikke lenger brukes i første linje ved konfrontasjoner, nå har kjøretøyene overtatt den jobben," skriver Marie Hatlevold på hest.no.

"Konseptet som startet i Danmark har nå spredd seg til hele Skandinavia. Denne våren skal den nye modellen også øves inn av det norske politiet, og i korte trekk går den ut på å møte demontranter med pansrede kjøretøy i første rekke istedenfor hester," forklarer Marie Hatlevold - som skriver reportasje om politiet i Oslo som øver på å fange demonstranter.

Jeg slutter aldri å være forundra over hvordan både politiet og media konsekvent omtaler demonstranter som farlige pøbler. Det er ikke rart at mange aksjonister har et anstrengt forhold til tante og onkel Blå. Etter NATO-demonstrasjonen i Oslo i 2007, hvor politiet tilsynelatende på pur f... anholdt ca hundre ungdommer som tilfeldigvis var i nærheten av Blitz under demonstrasjonen, vil jeg aldri klare å stole helt på Oslo-politiet igjen.

Joda. Jeg veit at det ikke var på pur f... Jeg veit det. Men jeg klarer likevel ikke å stole på at politiet i hovedstaden er nøytrale, godt forberedt eller vennlig innstilt.

På den nevnte NATO-aksjonen var det forresten en fra rytterpatruljen som gjorde at jeg ikke ble blant de arresterte. Han syntes vel vi så uskyldige ut, og sa "Gå heller bort den gata, dere!" Jeg har faktisk masse erfaring med hyggelige politifolk, som deler ut pizza og brus og kjører folk hjem, som blunker kameratslig mot tiltalebenken og ser gjennom fingra på at det blir med en melkesjokolade inn på glattcella.

Men jeg er likevel redd for utviklinga i store byer, hvor politiet og voldelige demonstranter ruster opp i takt. I den store klimademonstrasjonen i København i Desember gikk politiet rundt og anholdt tilfeldige folk med palestinaskjerf eller rar hårsveis. De hadde fått lov til å ransake og putte på glattcelle hvem de ville uten grunn, av "hensyn til allmenn sikkerhet." Altså hjalp det ikke å følge anvisninger og være edru og fredelig, hvem som helst kunne bli arrestert når som helst, uten begrunnelse! Vi skreiv opp mobilnummere på kroppen og gikk med pass i BH'en og var hele tida forberedt på at kvelden kunne bli tilbragt bakbundet med plastikkstrips.

Det var ekkelt i København. Skal det bli sånn på alle store demonstrasjoner? Den typen regler som i København bidrar bare til å stigmatisere og skape forventninger om voldelige aksjoner. Og politiet i Oslo skal altså adoptere den danske modellen... Jeg gleder meg ikke.

"Tidligere har vi galoppert på linje med piskene heva mens vi roper til demonstrantene. Denne gangen ble vi holdt litt mer i bakgrunnen, og utfordringen ble ikke like stor som før," kommenterte en av rytterne til hest.no etter at de var ferdige med øvelsen på Fornebu.

Jeg vil ha hestene tilbake. Som hesteeier veit jeg at sammen med hester, er jeg tryggere enn sammen med panserbiler. Jeg veit også at ryttere må holde hodet kaldere enn det pansersjåfører må, og være oppmerksom på omgivelsene på en helt annen måte. Hvis jeg tilfeldigvis blir rygga over av en panservogn neste gang jeg skal til Oslo, så veit internett herved hva jeg tenkte om saken på forhånd.

LM-pakkeliste på repeat

2010-06-20T21:16:00.004+02:00

I morgen reiser jeg avgårde til Sosialistisk Ungdoms landsmøte på Hamar! Jeg trodde egentlig jeg hadde blitt en litt vel old fashion SV-dame allerede, men så trengte de en referent til dag tre og fire. Dermed blir det landsmøte på meg igjen, årets første (!), og sannsynligvis siste. Hm.

Jeg husker innmari godt det første landsmøtet mitt, våren i tiendeklasse, sju år siden. En plutselig telefon; Buskerud krets har glemt å velge delegater til patruljeførertinget, kan du reise på fredag? To patruljeførere fra hver krets i Norges KFUM-speidere hadde sitt eget lille ting i Sarpsborg Roklubb, mens de voksne skulle ha ordentlig landsting på hotellet like ved. Vi kom til roklubben, seint en kveld, sikkert like nervøse alle sammen. Jeg ble valgt til referent (mest fordi jeg var én av to jenter), satte meg ved bordenden - og ble hørt. Plutselig hadde jeg også blitt patruljeførernes delegat til det ordentlige landstinget, så jeg pakka sekken igjen og ble innlosjert på hotell.

På det ordentlige landstinget ble jeg ikke hørt. Jeg ble helt stum! Stum over å endelig være midt oppi alt det viktige, stum over muligheten til å plutselig snakke i et relevant forum. Hadde jeg sagt noe, ville de sikkert hørt på meg. I løpet av den helga lærte jeg alle de orda jeg nå bare tar for gitt; delegat, stemmerett, vedtekt, vedtak, replikk, saksopplysning, fusjon, generalsekretær, budsjett, revisor...

Siden ble det flere landsmøter. Mange landsmøter! Ja, hadde jeg fått bestemme, ville jeg reist på landsmøte hver eneste helg resten av livet - hvis jeg skulle valgt akkurat da. Jeg gjorde nesten det. Men så kom det til et punkt for to eller tre år siden, da jeg forsto at en skal forberede seg til landsmøter hvis det skal være noen vits i å møte opp. Da ble landsmøtehelgene færre.

Likevel, jeg veit nå hva jeg skal ha med meg! Etter å ha glemt alle de tinga jeg snart skal ramse opp, minst én gang hver. Det er termokrus, ullsokker, rableblokk, pledd, penkjole, riktig buttons, lita veske, mobillader, kristuskrans, deodorant, mange ekstra kulepenner, smurfedrops, lommepenger, togbilletter, innesko, truseskift, tannpasta, veibeskrivelse, legitimasjon, meningen med livet - og sakspapirer. Kjekt å ha, har jeg hørt.

I morgen 6.31 går toget mot Hamar. Og mer om landsmøtet skriver avtroppende leder Mali Tronsmoen på bloggen sin.

Giftepress i kristne organisasjoner

2010-06-13T21:16:00.000+02:00

"Herlig å se deg på kretssamling igjen, Sara! Vi har forresten fått en ny, ung mann i ledergruppa vår, og jeg vil så gjerne at han skal bli kjent med noen. Han heter Helge, det er han der - "

Da ble møtt med den setninga ved ankomst til leiren på fredag, avslutta jeg samtalen så fort jeg kunne og sprang avgårde for å gjete ungene "mine" og sette opp telt. Enda en leder fra ei gruppe oppi dalom som skal gifte meg bort til en ungkar i gruppa si? Nei, tusen takk. Nei, nei, nei, stopp, det er min kropp.

Jeg har hele livet pendla mellom KFUK-KFUM og Sosialistisk Venstreparti. Her er mange forskjeller mellom de to miljøa (og mange likheter, sjølsagt!), men en ting slutter aldri å forundre meg: Hvor ivrige generasjonene over meg i kristenmiljøet er på å få gifta bort de unge lederne sine.

Jeg begynte å merke det da jeg nærmet meg myndighetsalder, hvor fantastisk ivrige de er på å hjelpe meg med å finne et realt mannfolk. Ja, det har til og med en gang hendt at en eldre leder, uten å spørre meg, har bedt ut en gutt på kino på vegne av meg. Det var ganske pinlig. Særlig siden jeg syntes han var en dust. Og dessuten fordi det føltes innmari umyndiggjørende.

Rådene og tipsene har hagla uavbrutt de siste 4-5 åra. Mine eldre kolleger sørger alltid for å fortelle enslige mannfolk om at jeg er singel, og arrangere at vi må tilbringe noen timer på en post i skogen og blir tvunget til å slå av en prat. Joda, det har vært hyggelige gutter og menn, det er ikke det, men jeg ville nå helst ha klart dette sjøl. For meg er det sånn at jeg ikke er interessert i å date disse mannfolka mest fordi jeg er homofil, men jeg kjenner andre enslige heterofile jenter som opplever det samme presset. Hvis du ikke klarer å finne en kar sjøl, skal nok de klare det...

Og Helge? Jeg holdt meg på klok avstand fra Helge hele helga. Da han fikk låne en kaffekopp av meg, gikk jeg i timesvis og håpa at jeg ikke hadde smilt for mye da jeg ga den til ham.

I formidag var det familiedag, en sånn dag en skal vise fram hvor mange barn en har produsert siden sist. Plutselig satt ikke Helge alene. Han hadde kone og to små barn. Jeg ble så ubeskrivelig lykkelig da jeg så det, og følte meg innmari teit som hadde mistenkt gode, gamle Magda for å prøve å gifte meg bort. Hun ville jo faktisk bare at han skulle bli kjent med noen, ikke at han skulle finne seg et passende kvinnfolk. Hadde jeg visst det, Helge, skulle du fått låne så mange kaffekopper som du bare kunne bære, og kanskje jeg hadde satt meg ved siden av deg og drukket litt kaffe, jeg også.

Er jeg blitt fullstendig paranoid med åra, eller er det faktisk sånn i mange kristne miljøer at de eldre gjerne vil "gifte bort" de yngre lederne? Jeg forstår at mange rundt meg kanskje føler et ekstra ansvar for å finne en skikkelig mann til meg (homofile kvinner har jo aldri møtt skikkelige mannfolk, sies det), men hvorfor skal de absolutt ha det så travelt med de andre jentene i min generasjon som utviser en 100 % heteroseksuell adferd? Jeg bare spør...

(dette er egentlig et innlegg jeg skrev på verdidebatt.no, hvor det er fantastisk mange interessante kommentarer å få, har jeg skjønt..."

Gærne demonstranter?

2010-06-08T09:23:00.003+02:00

Jeg er bare sååå enig med Maren:

http://syltegeek.blogspot.com/2010/06/demo-og-media.html#comments

Og da er det ikke noen vits i å skrive det en gang til sjøl.

"Innvolvere barn i de voksnes verden?"

2010-05-29T17:48:00.003+02:00

Jeg sitter og hygger meg med Vårt Lands siste live-debatt med tittelen "Homoeventyr og andre kjønnsroller - hva skal vi lære barna?"

Debattleder Erling Rimehaug (eller er det Espen Utaker?) innleder debatten med å stille spørsmål om hvor mye vi skal innvolvere barna i de voksnes verden. For meg er svaret; så mye som mulig, men på barnas premisser.

Det er stor forskjell på å innvolvere barn i de voksnes verden på den måten at de må ta voksne roller eller ta ansvar voksne skal ta, og det å gi barn kunnskap og informasjon om hva som skjer rundt dem. Barn i barnehagen har ikke vondt av å høre om at to menn kan være kjærester, men barnehagebarn skal jo ikke stå og se på foreldrene ha sex, samme hva slags kjønn de har!

Når jeg leser kommentarer i debatten på verdidebatt.no, høres det ut om å lese eventyr om to prinser som er kjærester, er omtrent som å vise barna porno. "Den voksne seksualiteteten skal presenteres for barn fra 3-årsalderen," mener Øivind Benestad. Hvorfor dreier alltid likekjønnsforhold seg om sex, mens ulikekjønnsforhold om alt annet?

Jeg tror virkelig ikke at barnehagebarn lurer på om, og eventuelt hvordan, de to prinsene har sex. Men det gjør helt klart mange av debattantene på verdidebatt.no. Hvordan kunne ellers det å fortelle eventyr om kongen og kongen være å innvolvere barna i en grusom og skitten voksenverden?

De fleste barn vokser opp med et eller annet som er litt annerledes hjemme. Noen har foreldre fra et annet land, noen har veldig kristne foreldre, noen har kjendis-foreldre, noen har ingen mamma, noen har ingen pappa, noen har vegetarianer-foreldre. Mange foreldre skulle sikkert gjerne sett at barna ble skjermet fra kunnskap om grupper de ikke liker. Derfor er det så fint for barn at offentlige barnehager og skoler i Norge streber etter å gi barna kunnskap om ulike måter å leve på.

Mine eventuelle framtidige barn vil neppe få høre mye om det heterofile livslange monogame ekteskapets fortreffelighet på hjemmebane. Vi kommer sikkert ikke til å spise kjøtt, be til Allah eller spille playstation hjemme heller. Da synes jeg det er fint om de får lære om dette i barnehagen.

Men det var deilig å høre Ole Bredesen Nordfjell fra Reform fortelle om hva disse homo-eventyrene i barnehagen egentlig handler om. "Dette er ikke en samling homo-eventyr, som mange kanskje har fått inntrykk av..." Heia Reform!

Tenåringsmødre på pinserangel

2010-05-26T11:08:00.006+02:00

"Yeah!" ropte hun og kasta teltduken i været fordi vi snart skulle hjem. "Jeg har ikke rukket å sove i natt, ungene våkna jo sørenmeg i 4-tida! Alt snurrer bare rundt og rundt, jeg er så sliten, er det kanskje sånn det er å være full?"

Jeg våkna første dag på pinseleiren, innsnurra i et eller annet, og ante ikke hvor jeg var. Jeg ante ikke hvem hun som lå ved siden av meg var, for jeg kunne ikke huske at hun var der da jeg endelig hadde fått ungene og meg sjøl i seng i 1.30-tida. "Eh, du, er det deg? Jeg kommer ikke ut av soveposen min, jeg sitter fast i meg sjøl..."

Og hun som siste dagen kasta teltduken vår i været og lurte på om vi var fulle, lå med en Vårt Land-buff tredd nedover øyene og var ikke mulig å få kontakt med. Men vi måtte jo stå opp og få i de 51 tenåringsbarna våre frokost. Og hjelpe dem med solkremen. Og plastre kutt. Og lappe knekte tær. Og få dem avgårde på orienteringsøkt. Og leite etter dem som ble borte i skauen. Og lære dem å koke saus. Og nekte dem å sitte i trærne og spikke. Og koke minst ti liter kakao. Og gå leggerunde på -runde på -runde for å sikre at de fikk sove litt, selv om vi ikke rakk det.

Tantene mine ble sjokkerte da jeg inviterte hele familien hjem på 21-årsdagen min. "Vi blir over 20 mennesker, du er klar over det?" De skulle bare visst hvor mange helger jeg har brukt på å mate skoleklasse på skoleklasse med tenåringer på lederkurs. Kakestykke, tante, dere var et bittelite kakestykke. Og ikke måtte jeg sette opp telt for dere heller, eller kjøre dere på legevakta.

Flaggstikk!

2010-05-17T07:06:00.004+02:00

"Verdens beste knute. Du trenger bare dette stikket. Lett å løsne, og sitter veldig godt," skryter Stokkøy Båtforening. Jeg håper inderlig de har rett, hvis ikke vil det om en times tid bli skandale på bybrua. Siden mitt eneste bidrag til fellesskapet 17. mai 2010 er flaggheis i full uniform, burde jeg begynt å repetere knuter for lenge siden.

Biseksuelle trekantforhold i barnehagen?

2010-05-16T22:11:00.006+02:00

Gode, gamle Vårt Land er en av flere som hele denne uka har kjørt en føljetong rundt et nytt prosjekt i regi av Reform . Det heter "Gender Loops" og handler om likestilling i barnehager. Dette klarer Vårt Land å vri til at regjeringa vil gi barna homo-eventyr. Å snakke om kjønn på denne måten kan føre til normalisering av biseksuelle trekantforhold, advares det i verdidebatten. Homo-eventyr forvirrer barna, heter det i dagens avis.

Det går an å ta en titt på den norske versjonen av heftet det er snakk om, her, hvis linken virker (eller klikke seg inn via Gender Loops-siden til Reform). Gjør det. Innholdet er interessant, gjennomarbeida, lett å skjønne og på alle måter verdt å lese for alle som jobber med barn! Det handler om hvordan en kan jobbe med seg selv for å ikke ubevisst oppdra barna inn i fastlagte kjønnsrollemønstre.

For lærere, speiderledere, fotballtrenere og andre som jobber med å få barn til å fungere i grupper, er det kjempelett å gå i fella og oppmuntre barn til å leve opp til mindre sunne kjønnsroller. Ikke gråt selv om du skar av deg halve lillefingeren, Robert, du er vel en tøff gutt? Sett deg mellom de bråkete guttene så de holder munn, snille Lise. Det er også veldig lett å indirekte oppmuntre til eller legitimere seksuell trakassering. Hvor mange lærere har ikke kalt det å bli kløpet i rumpa, for flørting?

Hvis vi mener alvor med at likestilling er viktig og at seksuell trakassering må bekjempes, er det viktig at vi starter med å være gode forbilder for barna. Barn er ikke født med en forståelse av at jenter ikke kan snekre, gutter ikke kan gråte, to jenter ikke kan være kjærester eller for den saks skyld at barna ikke kommer med storken. Sannsynligvis er ikke de dualistiske kjønnsrollene ordentlig innlært før i 7-årsalderen.

Lenge før kjønnsrollene er på plass i 7-åringens hode, kommer en sans for rettferdighet og harde dommer. Å bli kløpet i rumpa føles grunnleggende urettferdig, men når en voksen dømmer i klyperens favør ved å si at han "er nok bare litt forelska, men veit ikke hvordan han skal si det," da undergraver vi barnas egen oppfatning av at det skjedde noe som ikke var bra.

Gender Loops inneholder verktøy som hjelper førskolelærere og andre til å begynne med seg selv og bli bevisst på sine egne holdninger. Ikke for å endre dem i politisk korrekt retning, men for å sette søkelyset på at vi alle kommuniserer noe om kjønn og kjønnsroller til barn. Hvis det ender opp med at Norge flommer over av biseksuelle trekantforhold når dagens barnehageunger skal stifte familie, ville det overraska meg veldig.

Litt gratisreklame for Øyvind Benestad følger herved:

Øyvind Benestad, mannen bak MorFarBarn og protestmarsj mot ny ekteskapslov, kastet seg raskt inn i debatten og advarte om at den rød-grønne regjeringa egentlig ønsker oppmuntre barnehagebarn til å inngå biseksuelle trekantforhold. Typisk regjeringa, sa Øyvind, og la til at LLH sannsynligvis har planer om å jobbe for å legitimere polygami, siden det hele og fulle navnet etter forrige landsmøte ble Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Alle veit jo at bifile egentlig er det samme som polyamorøse, sant? Eller...?

Hvis Øyvind mener alvor med at samlivsformer som ikke blir praktisert av flertallet, ikke skal bli tematisert i barnehagen, bør han jammen snart slå et slag for å ikke fortelle barna om livslange monogame ekteskap. Er det én samlivsform som er på vei ut i Norge, så er det den. Siden det er så få barn som gjennom å sammenligne med egen familie, kan ha noe begrep om hva dette dreier seg om, kan det jo være direkte skadelig, jf. Øyvinds logikk.

Oppdatering 20. mai: Rødt-politiker varsler opprør mot homo-eventyr - men det er jo ikke homo-eventyr dette primært dreier seg om! Kan noen i VL snart lese hefter fra Reform?

Halleluja, halleluja.

2010-05-15T21:08:00.003+02:00

"Dine sokker er fulle," lokal variasjon over kjent salme.

Vekselsang i menigheta mellom I (konsument) og II (produsent).

I Dine sokker er fulle av middag, hvem var det du tenkte å gi den til? II Denne midda'n var tiltenkt familien, men boksen hadde hull, den var ikke snill. I/II Halleluja, halleluja. Halleluja, halleluja.

I Dine lepper var fulle av løfter, hvorfor disse løfter, hvor kom de fra? II Fra den dagen jeg rydda i fryser'n, jeg fant masse rester og middagsmat. I/II Halleluja, halleluja. Halleluja, halleluja.

I Dine øyne er fulle av vrede, hvorfor sånne følelser, hvor kom de fra? II Fra den boksen som sprakk da den tinte, maten den rant ut, det var ikke bra. I/II Halleluja, halleluja. Halleluja, halleluja.

I/II Nei, det blir ikke rester til middag, boksen fikk en sprekk og bør kastes nå! Nok en gang velges halv-fabrikata, så vi fyller magen før vi må gå. Halleluja, halleluja. Halleluja, halleluja.

Teit, teitere, teitest.

2010-05-10T21:47:00.004+02:00

"Da jeg fikk høre dét, gikk jeg rett ut og drakk meg pære dritings," betrodde hun meg.

Jaha. Hva skulle så jeg gjøre, nå som jeg også hadde hørt det? Å drikke seg pære dritings har aldri vært noe alternativ for meg, så hva skulle jeg gjøre i stedet?

Å drikke seg pære dritings er teit. Noe i meg bestemte seg visst for å toppe det å drikke seg pære dritings, og prøve å gjøre noe som var enda teitere. Dette var i forgårs en gang, og siden har teitheten min ekskalert på en sånn måte at jeg ikke torde å gå på utvalgsmøte i dag.

Først rei jeg avgårde uten sal på en hest som er livredd for vannspredere. Jeg bandt den redde hesten fast i ei lyktestolpe utenfor Rema 1000. Jeg glemte pensumboka jeg trengte til eksamensoppgava mi, på et helgestengt fakultet. Jeg spiste to middager på rad og fikk vondt i magen. Jeg fikk ikke sove. Jeg forsov meg. Jeg brukte opp åtte timer ved skrivebordet uten å produsere mer enn en halvside om forskjellen på Aristoteles og Sokrates, fritt etter hukommelsen. Jeg fornærma ei magnetisk høne. Jeg demonterte et skap uten å notere hvordan det skal settes sammen igjen. Jeg glemte å mate chinchillaene. Jeg fikk ikke sove. Jeg glemte paraplyen (men jeg fikk tak i pensumboka mi). Jeg mista head-settet mens jeg prata med en kunde på telefonen. Jeg svarte sjefen min surt. Jeg havna på kortkurs i døvespråk. Jeg hadde ikke lagt merke til at vi hadde fått flaggstenger på lager, og følgelig ikke sendt dem videre heller. Jeg trøsta meg med sjokolade sjøl om toget ikke var forsinka likevel. Jeg huska ikke døvespråktegnet for samarbeid. Jeg klarte ikke å montere det nye skapet, og har ikke noe sted å henge ytterjakka mi. Jeg har ikke spist annet enn pølse til middag. Jeg drakk kaffe sjøl om det var seint. And here we go again.

Kanskje det hadde vært best for verden om jeg bare drakk meg pære dritings, og ikke forsøkte å være enda teitere enn det.

Peace now!

2010-05-01T09:26:00.000+02:00

Once a very long long time ago
But beyond the time of kings
Lived a Dragon who became a beast
And grew too heavy for it's wings

He threatened fire and death to all
He threatened many things
So the townfolk brought from all around
All the wealth that they could bring

But some of them we're curious and they said“What is it for?”
And when they'd brought him all they had his answer was “Bring more”
and “By the way I'll need your sons and daughters for the coming war.”

Somebody said
“Hey now, hey hey now - why not a little peace now
Hey Now, hey right now we need a little peace now
Peace now, right now - why not a little peace now?”

Came a woman from the closest town to the cave in which he lived
and at the entrance laid her body down Singing “I shall not be moved”
And she said “I'll not co-operate, I will feed your cause no more
No matter what you do to me, I'll not feed your filthy war”

And he snorted, and he snarled, and bared his teeth with rage
and with his massive talons well he crushed her like an egg
And he roared at their defiance shouting “More I said!”

In a seeming moment of insanity, another took her place in line
saying “You can do the same to me, but no more will we comply.”
And another and another joined til a hundred thousand stood behind
There were so many people (saying no / at the cave) he could'nt hurt them if he tried

He saw determination and he saw and he saw that it was true
That with the whole world watching there was nothing he could do
So he slunk back in his cave awhile to wait for maybe me or you…

And he's still there waiting, still there waiting
for our silence, for our agreement, for a time when he doesn't hear…

Somebody said
"Hey now, hey hey now - why not a little peace now
Hey Now, hey right now we need a little peace now
Peace now, right now - why not a little peace now?"

Gaia Consort, Early February, 2004

www.gaiaconsort.com

Innmari god i førstehjelp

2010-04-29T23:12:00.003+02:00

Enkle øvelser blir bare vanskeligere når de gjentas mange ganger på rad.

"Dovendyr-patruljen, velkommen på post! Dere kan sette dere der på de store sekkene, nei, det er ikke soveposer, nei, dere kan ikke sitte på hverandre, jo, for da blir det for mye bråk, hysj nå, for dette er viktig, er det noen som veit hva som er aller viktigst hvis noen har besvimt? Nei, ikke plaster. Å få puste, veldig bra, hvordan ser du at de puster, ja, riktig, veldig bra, opp med hånda, en av gangen! Kan du med grønn jakke være så snill å besvime, takk, ligg stille. Ser dere at han puster, at brystet hever og senker seg? Ja, hjertet må også slå, det er fint. Hvis jeg for eksempel hadde besvimt, ville jeg helt klart løsna på den øverste skjorteknappen min. Altså, hvis jeg fant meg sjøl besvimt. Jeg mener, da ville jeg bedt noen gjøre det, eh, hvis jeg ikke var så veldig besvimt, men da kunne jeg vel klart det sjøl, egentlig. Flere spørsmål?"

Dovendyrpatruljen meldte seg av post, sannsynligvis ikke veldig mye klokere.

Gjensyn med Kamilla og tyven

2010-04-11T20:34:00.004+02:00

Jeg hadde helt glemt hvor mye god teologi det er i Kari Vinjes bok "Den vesle jenta og den store tyven" og filmatiseringa "Kamilla og tyven." Mange har kalt symbolbruken billig og historien naiv, men da kan de jo slenge samme kritikk etter Nye Testamentet samtidig!

Min egen amatør-transkribering av slutten på "Kamilla og tyven"

Det er en tidlig sommermorgen. Sebastian, tyven, rydder kvist utenfor hytta si. Kamilla, ei jente på ca 7 år, kommer gående i nattkjolen, med en kurv på armen.

Sebastian: "Jeg rødder opp etter meg. Jeg har bestemt meg. For å ...fløtte."
Kamilla: "Til Amerika!?"
Sebastian: "Nei... Nei! (ler) Ikke så langt, akkurat."

Kamilla begynner å sette fram frokost. Sebastian finner fram ei bok fra hytta. Det er barnebibelen til Kamilla, som hun hadde mista.

Seb: "Takk for at du glømte den, 'a!" (gir Kamilla boka) "I natt, så... så ble jeg en helt annen Sebastian Kåk."
K: "En annen Sebastian Kåk?"
Seb: "Jeg vil ikke stjæle mer." (kikker seg rundt.) "Det er fin vind. Skal vi lage en drage?"
K: "Skal du slutte å stjele?"
Seb: "Ja! Og hvis du har noe godt i den kurven din, skal jeg lage en drage, med hale, og slør!"

Lensmannen: (sniker seg rundt i buskene bak hytta)

Sebastian har lagd en flott drage med et fjes som ler. Sammen med Kamilla får han den opp i lufta. Filmen er kryssklippa mellom Sebastian og Kamilla som leiker og lensmannen som henter menn fra gårdene rundt. De har med hester og våpen. Sebastian ser dem komme. Kamilla ler mot dragen. Så ser Kamilla også folkene som kommer og skjønner hva som skjer.

K: "Løp, Sebastian! Løp, løp, løp!!!" (begynner å gråte)
Seb: (smiler) "Nei, kom her, Kamilla, nå kan du få prøve dragen!"
K: "Nei, Sebastian, du må løpe, de kommer til å ta deg!" (dytter ham bort)
Seb: (holder rundt Kamilla) "Nei, Kamilla, hvis ikke lensmannen får ta meg nå, så blir jeg tyv for bestandig, vil du det?"
K: (gråter høyt) "Men du kommer i det fæle fengselet, du kommer til å dø!"
Seb: "Jeg kommer ut igjen en gang, og da er jeg fri, Kamilla!"
K: "Kommer du hit, da?"
Seb: "Ja, hvis du og Sofie lar meg få lov, så. Nå må du la meg gå, da, sånn at lensmannen kan få ta meg. (tar dragen) Se, denne er din, ta den, nå."

Sebastian går rolig mot mobben fra gården. Kamilla står med dragen i armene og gråter mens hun roper navnet hans.

Lensmannen: "Sebastian Kåk? Du er under arrest."
Sebastian: (rekker hendene fram og får på håndjern)
Lensmannen: (drar Sebastian med seg til svartemarja)

Sofie løper ut til Kamilla på jordet og omfavner henne. De vinker til Sebastian som kjører avgårde i svartemarja. Noen andre barn har tatt opp dragen og fått den opp i lufta igjen.

Sofie: "Se, Kamilla, det står en beskjed til deg på den dragen!"
Kamilla: (rister på hodet, myser mot sola)
Sofie: "Kan du se hva det står? ... Jeg kommer snart igjen, står det!"

... Så synger Morten Harket "gråt ikke mer for meg, Kamilla" - og det var da undertegnede teologistudent måtte slippe tårene løs for alvor. "Kamilla og tyven" kommer i løpet av våren en helaftens andakt for de kommende aspirantene mine!

Hvis noen leser dette blogginnlegget og får lyst på et gjensyn med Kamilla og tyven, ligger den på You Tube i ti avsnitt. Her er det avsnittet jeg forsøkte å transkribere ovenfor. Ikke glem lommetørkle!

Dåp og dåpsfølger

2010-04-11T14:59:00.000+02:00

Jeg husker godt den dagen jeg forsto at prester er mennesker, og de fleste gudstjenester jeg er på, styrker meg i trua på at det er sant. I dag var jeg ute for en prest som skulle døpe tre barn, og rota så mye med gudstjenesteboka si at barna i mine ører ble døpt på hver sin måte. Men de ble døpt i Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn alle tre, så da går det vel greit til slutt, sjøl om det ikke lød sånn som jeg holder på å pugge det.

- Forresten er jeg på god vei til å kunne høymessa utenat nå. I menigheten der jeg nå bor bruker de ikke jukselapp. I hele påska påsto jeg hardnakka i trosbekjennelsen min at Jesus ble født av Pontius Pilatus, men egentlig har jeg jo lært dette her nå. I dag glemte jeg ikke jomfru Maria! -

De færreste tilstedeværende i kirka kan ha lagt merke til hvordan ordlyden forandra seg fra gang til gang. De bunadskledde dåpsfolka rundt meg satt stort sett og hviska med hverandre, forsøkte å finne gode vinkler for fotografering eller stirra tomt ut i lufta. Trioen på raden foran meg gjorde ikke mine til å åpne salmeboka si, engang. Så salmene fikk ikke akkurat taket til å løfte seg i dag heller. Mens presten prekte, og gjentok hver setning omtrent tre ganger, kanskje i respekt for treenigheten, satt jeg og funderte over hva disse dåpsfølgene egentlig gjorde i kirka?

Antall familier som døper ungene sine (74 % i 2007) er mange flere enn dem som vanligvis går på gudstjeneste. Ifølge Folkekirkeundersøkelsen i 2000 går 2,3% av befolkningen som helhet til gudstjeneste hver uke, 5,9% en gang i måneden - og 67,5% sjeldent eller aldri. Og det er nok de siste 67,5 % som prestene møter mange av når det kommer dåpsfølger. De som ikke "er" kristne - men som døper ungene sine likevel, eller møter opp når unger i familien skal innlemmes i den kristne kirke, for å se på.

For en som sjelden eller aldri går i kirka, oppleves seremonien langtekkelig og kjip. Det har jeg ikke tall på, men det er fakta. Hvis du ikke kan salmene og ikke vil lære dem, er det noen vits i å åpne boka? Hva pokker betyr Kyrie Eleison? Hvilken rolle har jomfru Maria oppi alt dette? Det er barnet de kommer for å se, barnet som skal møtes og feires av menigheten og familiene.

Den norske kirke jobber med kjerneverdier for gudstjenestene i forbindelse med gudstjenestereformen. Å finne fram til kjerneverdiene vil vel forhåpentligvis bidra til å synliggjøre hva gudstjenesten egentlig handler om, sånn at det kanskje blir mulig å komme innom kirka søndag formiddag sjelden eller "aldri" og likevel finne en slags mening med det som foregår.

Jeg har hørt prester ta til orde for at nettopp barnet eller barna som blir døpt, er kjernen i en dåpsgudstjeneste. I "gamle dager" foregikk dåpen gjerne på bakrommet med foreldre og faddere til stede etter at menigheten hadde feira gudstjeneste. At barna i det hele tatt er med inn i kirka og blir døpt som en del av gudstjenesten, er jo i så måte en enorm forbedring. Likevel tror jeg foreldre, faddere og familie gjerne ser at barnet er "kjerne" i enda større grad - og det kan jo ikke være noe galt i å sette av mer tid til å feire det store underet det er når et barn blir født!

Ingen glede lenger

2010-03-15T21:48:00.000+01:00

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt på vervekampanjer i løpet av de siste ti åra, og hvor utrolig små resultater det vanligvis blir av dem. Støttemedlemmer til speider'n, passive medlemmer til Natur & Ungdom, emo-kids til SU, heteroer til homo-organisasjonene da jeg slapp opp for homoer, nei til olje og ja til ekteskapslov. Hva skal egentlig til for å slå an?

"Hei, jeg heter Sara og ringer fra Nei til EU... oss, ja... Grunnen til at jeg ringer deg, er at du stiller til stortingsvalg for et nei-parti ... Er du bare listefyll? Men du trenger ikke gjøre noe, du kan bare bli medlem! Støtte en viktig sak! Sammen er vi sterke ... hallo?"

I år betaler jeg ikke kontingent til SOS rasisme

Etter et ukjent antall mer eller mindre høflige nei fra folk jeg har forsøkt å verve på gater, torg, telefonen og omgangskretsen, bestemte jeg meg for å aldri mer si nei til frivillige (merk, frivillige, ikke sånne folk som henger på Karl Johan og får betalt for å prøve å få deg på kroken) som vil verve meg inn i en fornuftig organisasjon. Det finnes jo bare dårlige unnskyldninger for å ikke være medlem av en organisasjon du støtter!

Men det er en av organisasjonene mine jeg ikke har lyst til å betale penger til akkurat nå. Sjøl om SOS rasisme har en rekke fantastiske lokallagsfolk, vil jeg se hva det ender med når LNU & co skal gjennomgå regnskap og medlemstall hos organisasjonen.

Medlemsjuks er alvorlig! Og det er kjempedårlig gjort mot alle de andre som klarer å ha orden i sysakene. SOS rasisme. På nettsida har de lagt ut et omfattende materiell som skal imøtegå påstandene i blant annet Klassekampen den siste tida.

Kan de ikke bare innrømme at de opererer med et falskt medlemstall? Mange i min omgangskrets har i årenes løp blitt verva til SOS rasisme og betalt 10 kroner for noe som skal vise seg å nærmest være et livstidsmedlemsskap. Da organisasjonen i et forsøk på å rydde opp i rekkene i høst sendte ut brev til alle medlemmer for å få oss til å bekrefte medlemskapet, oppdaga jeg noe interessant: For 50 kroner i året hadde jeg betalt ikke bare for meg sjøl, men også for fem personer som var oppført på samme giro. Ingen av disse fem hadde etternavn. Fire av fornavna tilhørte søsken av meg, den femte er jeg usikker på hvem er.

Rydding i rekkene

Da jeg mottok årets kontingentkrav, var det spesifisert at hvis jeg ville betale for flere enn meg sjøl, så koster det penger. Framskritt! Jeg har trua på at SOS rasisme kan få rydda opp i dette rotet. De vil nok oppleve at medlemstallet synker. Det opplevde Den norske kirke i 2009 også, da alle som var oppført som medlem, plutselig mottok personlig post i forbindelse med kirkevalget. Obs.

Medlemsorganisasjoner er avhengige av å faktisk ha medlemmer. Medlemmer som aktivt betaler kontingent, og på den måten viser at de gir en reell støtte til organisasjonen. Når SOS rasisme får orden på verveblokkene igjen, skulle det ikke forundre meg om de klarer å få et reelt tall som matcher tallet de oppgir nå.

Bare LNU & co gir klarsignal, skal jeg melde meg inn i SOS rasisme på nytt. Kanskje melde inn søskna mine også. Alt dette med "Aktivisteiendom AS" og Tjen Folket er det nok vanskeligere å finne sannheten rundt. For meg holder det i grunnen at jeg kan stole på at medlemskapet mitt forvaltes på en god måte. Også er det mulig hovedkasserer Larsen burde få avløsning snart. Hvem vet...

Lastebiler og penetrering (og Jesus)

2010-03-12T22:29:00.000+01:00

Jeg lever nok mye av tida mi i ei såpeboble. Ei lita, akademisk, sosialistisk-anarkistisk skeiv boble hvor jeg slipper å forholde meg til borgerlige politikere, pinsevenner, dårlige journalister, middelaldrende menn med mye makt og andre forstyrrende elementer. Ei boble hvor de innvidde har et felles språk og en felles forståelse av hvorfor verden er som den er.

Når jeg har vært for lenge inni der, glemmer jeg at det fortsatt finnes folk der ute som tror at de fleste lastebilsjåfører er menn fordi menn liker å bevege seg bortover rette linjer, menn over førti som ikke har noe som helst språk for sin egen seksualitet og unge priviligerte damer som ikke vil gå med på at en illegal abort i gitte situasjoner framstår som mer attraktivt enn å bære fram barnet, sjøl om du risikerer å dø som følge av inngrepet.

Hvordan lastebiler ble relevante i denne sammenheng:

Sjøl om Harald Eia & co forsøker å få folk som meg til å innrømme at hormoner er viktigere enn vi lenge har antatt, går jeg likevel ut fra at alle som er ferdige med puberteten for lengst har innsett av kjønn er komplekst. Jeg går vel også fortsatt rundt og tror at de fleste mennesker ikke lenger begrenser seg til kjønn nummer én og to, men også har forstått betydninga av kjønn nummer tre, fire og fem.

Hver gang noen rundt meg som jeg anser som nogenlunde oppegående kommer med ytringer som indikerer at de ikke har skjønt en dritt, blir jeg derfor like overraska. Så da en medstudent midt i en ellers ryddig kjønnsdebatt forsøkte å få oss til å debattere hvorfor alle kvinnelige lastebilsjåfører sannsynligvis er lesbiske, hadde jeg ikke lenger noe godt svar på lur.

Lenge var jeg kjempeflink til å svare på sånt. Benytta enhver anledning til å drive folkeopplysning, like engasjert hver gang. Nå kjenner jeg meg bare oppgitt og sur hver gang noen kommer hoppende inn i bobla mi og ikke kjenner reglene for hvordan jeg synes at verden bør omtales og oppfattes. Orker ikke dra hele leksa en gang til. Orker ikke innse at når ikke hele verden deler mine oppfatninger, kan det være fordi argumentasjonen min fortsatt har logiske brister. Det kan være derfor. Det kan være det.

Da penetrering ble et fremmedord

Jeg har vært informant i dag. Med ujevne mellomrom lånes jeg ut til mennesker som vil lære mer om "lesbiske kristne," "unge homofile," "feminister," "ungdomspolitikere" eller andre difuse grupper det ikke er gitt at alle kan plukke fra egen omgangskrets. I dag ble jeg lånt ut (og levert tilbake i god stand, litt svett, men ellers like hel) til en student i 40-åra som skulle skrive oppgave om ungdom og psykisk helse. Det ble en lang og givende samtale, og jeg følte at vi kommuniserte godt, helt til jeg hadde vikla meg langt inn i skeiv teori -

- var det et ord du ikke fikk med deg? "Ja," sa han, "du hadde et så fint fremmedord, jeg vil skrive det ned; altså om disse helt til høyre eller helt til venstre på skalaen..." Impotente? "Ja! Im-po-tent. Sånn."

Og hele poenget mitt med å legge ut om at ifølge en eller annen rapport praktiserer bare 30 % av homoseksuelle menn analsex, ble ødelagt av at han ikke visste hva det vil si å penetrere. "La oss se... pe-ne-tre-re. Sånn. Hva vil det si?" Eh, altså, du veit, å stikke den inn i noe! "Å jaaa...."

Jesus, azz!

Når det er så lenge siden jeg har forholdt meg til lastekataloger i Paulus-stil at jeg glemmer den historiske relasjonen mellom tyveri, drap og homoseksualitet... Når jeg kan holde en halvtimes foredrag om legningsanarkisme og så få spørsmål fra "publikum" om alle homser bare liker rosa... Når jeg begynner å tro at alle kristne er kjempebekvemme med to-kildehypotesen og Q og synoptiske lesninger...

... da har jeg vært for lenge i bobla og glemmer å ta den av når jeg skal ut blant folk. Sjøl om jeg kan noe utenat, minsker det ikke behovet for generell, grunnleggende folkeopplysning. Om jeg introduserer hundre mennesker for grunnprinsipper i skeiv teori, vil jeg fortsatt møte tusenvis som ikke har peiling.

Er folkeopplysning sisyfos-arbeid? Kanskje, kanskje ikke. Uansett tvinger det meg til nærkontakt med verden utenfor den deilige bobla. Det trengs. For det hadde vært skrekkelig teit å kikke ut av bobla først om femti og konkludert med at jeg lever utelukkende på en løgn.

Kvinnedagen - nå med mann!

2010-03-12T22:11:00.000+01:00

Vi hadde, for 35. år på rad, en fantastisk markering av kvinnedagen i Drammen. Ikke at jeg er gammel nok til å ha vært med hver gang, men ryktene sier at 8. marskomiteen i Drammen hadde like mye bra på programmet også de tredve åra før jeg kom med.

I forkant av kvinnedagen posta jeg det planlagte programmet for dagen i Drammen her på bloggen (forrige innlegg). Samme program ble også distribuert til lokalmedia, som f. eks. vår alles kjære Drammens Tidende, men det eneste de hadde å referere fra det nesten tre timer lange festmøtet, var følgende, hentet fra denne artikkelen:

Deretter bar turen til 4. losjerad hvor det var lagt opp til et to timers arrangement med blant andre leder av likestillingsutvalget i Buskerud fylkeskommune Masud Gharakhani på talerlisten.

Vi var elleve kvinner på scenen, deriblant hovedtaler, konferansier, 8. mars-teateret og fem appellanter. Masud sto knapt på talelista, han skulle hovedsaklig introdusere to kvinner som var på besøk fra Serbia og Estland! Likevel er hans navn det eneste Drammens Tidende finner verdt å nevne. Det de omtaler, er altså omtrent 130 sekunder av programmet vårt.

I beste fall er det arrogant fra journalistens side. At hun faktisk ikke en gang gadd å lese programmet hun og redaksjonen fikk tilsendt! Sannsynligvis er det bare nok et eksempel på hvordan menn får oppmerksomhet i det offentlige rom helt av seg sjøl, mens kvinner fortsatt må være eneste mulige valg for en journalist hvis vi ikke skal druknes av en enslig mann som tilfeldigvis er til stede et sted.

(Det ringte en selger til meg fra Drammens Tidende i høst og lurte på om jeg ville ha avisa i postkassa hver morgen. "Jeg beklager å måtte si det, men det er jo en skikkelig dritt-avis med usedvanlig upresise analyser og forferdelig lite kildekritikk," svarte jeg. "Joooda, men det er jo den eneste vi har!" svarte selgeren kvikt. Nei, jeg kjøpte ikke abbonement. Ikke da... )

8. mars i Drammen!

2010-03-05T08:54:00.000+01:00

Søstre, kamerater!

Mandag 8. mars er det igjen tid for markering av den internasjonale kvinnedagen. I år er det 100 år siden den internasjonale kvinnedagen ble etablert! 8.marskomiteen i Drammen ønsker velkommen til en historisk feiring med et mangfoldig program!

Program:

Kl. 17.45 – Oppmøte ved Globusgården på Strømsø

Kl. 18.00 – Demonstrasjonstog fra Strømsø, over broen til Rådhuset ved Bragernes torg, deretter til Drammens Teater (ca.18.30)

Bekransing av Betzy Kjelsbergs relieff på Rådhuset (ca. 18.15) Relieffet bekranses av Drammen Kvinnesaksforening (v/ Janicke Karin Solheim)

Parolene for 8.marstoget 2010:

1. Kamp mot all kvinneundertrykking - for frigjøring av kvinnene

2. Vi tolererer ikke kjønnslemlestelse av kvinner og barn – stopp omskjæring NÅ

3. Mors utdanning er viktig for barnas framtid

4. Lik lønn for begge kjønn

5. Asyl til ofrene for traficking

6. Riv muren – bygg broer - For et fritt Palestina

7. Familievold er samfunnsvold

8. Unge jenter er vakre nok – stopp skjønnhetstyranniet

9. Ikke fjern pappapermen

10. Respekter jenters valg til eget liv – nei til tvangsgifte

11. Rett til heltid

Kl. 19.00 til 21.30 - Festmøte i Drammen Teater, 4. Losjerad

kl.19.00: Åpning av dagen ved konferansier Sara Moss (SV)

kl 19.05: Tyrkisk dansegruppe

kl 19.15: Hovedtaler Jorun Gulbrandsen: ”Hvordan skapes kjønnsroller?”

Jorun Gulbrandsen er politiker, pedagog, forfatter og samfunnsdebattant. Var med på å stifte Kvinnefronten i 1972. Toppet RVs liste i Oslo i 1985. Leder i AKP 1997 - 2006. Forfatter av lærebøker, artikler, fortellinger og kåserier – bla. boka Er skolen for Kari eller Ronny? (1993)

kl 19.35: Appell v/ Masud Gharakhani- leder likestillingsutvalget i Buskerud fylkeskommune

kl 19.40: Appeller v/ delegasjon fra Estland og Serbia

kl 20.00: Indisk mat - Sanger

kl 21.00 Appell v/ Nasim Rizvi, leder pakistansk/indisk interkulturell organisasjon for kvinner

kl 21.05: Appell v/ Linda Jakobsen, leder Krisesenteret i Drammen

kl 21.10: Forestilling v/ 8.marsteateret i Drammen – som har 35årsjubileum i år!

Entre kr. 20, inkludert spennende indisk mat.

Velkommen!

Fint om dere videresender invitasjonen til alle interesserte! Heng gjerne opp vedlagte plakat på arbeidsplassen etc!

Feministisk hilsen 8.marskomiteen

v/ Kvinnefronten (Elisabeth Øijord, Ruth Lien), Fagforbundet (Ann Kristin Strandmoe), SV (Sara Moss og Maren Storlien Syltevik), SU (Ilayda Sabri), Uavhengig (Liv Lyng), LU BFK (Gunn-Torill Homme Mathisen), Pakistansk/indisk interkulturell organisasjon for kvinner (Nasim Rizvi), Norsk Folkehjelp, AP (Ingrid Ross Solberg) , Drammen Kvinnesaksforening (Eva Stabæk og Janicke Karin Solheim)

Makt bak orda

2010-02-15T12:24:00.000+01:00

Matteus 6:16-18; Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine...

Jeg spår at minen min vil bli mer og mer dyster fram mot askeonsdag; da er det nemlig min tur til å holde andakt i lunsjen på jobben. Jeg har ikke holdt andakt i lunsjen på jobben før. Jeg har ikke holdt andakt før i det hele tatt. Jeg har vært på kurs etter kurs for å lære meg å holde andakt, men jeg får det bare ikke til.

Det er latterlig. Fullstendig latterlig. Jeg har holdt så mange politiske apeller og instruksjoner og innlegg fra talerstoler, og det gjør meg ingenting. Møteleder på 8. mars? Ja, gjerne! Ordstyrer på årsmøtet? Kjør på! Ungdomsapellant på 1. mai? Hurra! Men så fort det har noe som helst med bibel å gjøre, blir jeg helt allergisk.

Med tanke på at jeg studerer teologi, skulle en tro jeg gikk konstant med røde bibel-utslett på halsen. Det gjør jeg ikke. Jeg har nærkontakt av første grad med bibler flere ganger daglig, leser i dem og om dem og fra dem. Allergien oppstår først når jeg blir stående alene med ansvaret for å forvalte en tekst.

Andakt er andakt. Ingen rekker opp hånda og sier at han ville ha tenkt annerledes. Ingen rekker opp hånda og sier halleluja. Det er dagens ord, mine ord og fader vår, og gomle-gomle på lunsjen sin. Min andakt kan ødelegge alt. Liv. Tro. Håp. Dagen. Lunsjen. Og ingen vil si et ord om det.

Å trekke seg er for feigt. Jeg er for gammel til å ha andaktsallergi. Et eller annet må jeg kunne finne på, noe som ikke kan bety noe farlig, noe som bare fyller lunsjen og er helt ok. En gang må være den første, tross alt. Og nå kan jeg ikke vente lenger.

Krøkkete med krykker

2010-02-05T11:40:00.000+01:00

En lite verdig avslutning på en krøkkete studiedag; GT-foreleseren skriker etter meg når jeg går ut av døra; "MEN SARA, DU HAR JO KRYKKER!" Mulig det var et forsøk på inkludering av blinde og medstudenter som er treige i oppfattelsen, men sannsynligvis var det bare nok et eksempel på det jeg liksom bør oppfatte som omsorg fra omgivelsene.

I hver eneste forelesningspause, på bussen, i butikken, før møter, etter møter, i kirka, overalt! møter jeg denne omsorgen som gir seg utslag i at folk roper til meg at jeg har krykker. Omsorg? Stort sett dreier det seg mer om andres behov for å vise hvor omsorgsfulle de er, speiling av egne opplevelser med krykker, inngang til intime kroppslige spørsmål eller, tja, alt annet enn omsorg.

Omsorg er å holde en dør åpen uten å forlange fem minutters lovprisning etterpå, omsorg er å putte sjokolade i munnen min når jeg ikke har en ledig hånd, omsorg er å ta med en kopp kaffe fra kantina.

Jeg skjønner jo at det er spennende, eller kanskje provoserende, at jeg kommer hoppende på krykker av og til. Blir hun aldri frisk? Hva feiler det egentlig henne? Men se, hun kan jo gå på do sjøl, jukser hun egentlig?

Har du falt på ski, nå? NEI!
Ååå, er du gravid? NEI!
Du har vel blitt trampa på av hesten? NEI!

Det bare blidde slik. Og GT-gudene veit når og om det går over. Jeg trenger ikke å bli aktivt minna på at jeg har visse problemer med å gå sjøl. Det er jeg smertelig klar over. Jeg trenger å høre at de nye, kule lilla krykkene matcher skjerfet mitt. Også trenger jeg en date som veit å åpne dører for meg.

Glattbarberte kjønnsorgan i knehøyde

2010-01-14T11:48:00.001+01:00

Det er lov å si fra da, ikke sant? Når Narvesen på Oslo S presterer å fylle de lave hyllene som heter "Livsstil menn" med pornoblader uten sladd foran?

Hm, skal vi se, hva skal jeg lese på toget i dag; fotoblader, musikkblader, jakt og fiske, glattbarberte fitter - hæ? Plutselig stirra jeg bokstavelig talt inn i fitta til en for meg totalt ukjent kvinne, som, når jeg flytta blikket opp, glodde dumt på meg med kyssemunn og fjerne øyne. Hun haddde selskap av søstre i omtrent samme stilling i hyllene rundt seg. Alle stirra tomt ut i lokalet.

"Unnskyld? Er det virkelig lov til å stille ut porno uten sladd i knehøyde?" spurte jeg mannen i kassa. Noen på Narvesen har gjort en teit feil. Eller noen på Narvesen har gjort en teit feil med vilje, sånn at vi som ellers ikke trenger å se elendigheta, også måtte kikke på det.

Jeg forstår virkelig ikke hva som driver folk som leser pornoblader. Jeg kan kanskje forstå hvorfor gutter på 13 år leser pornoblader. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor voksne, opplyste menn og kvinner finner glede i å se kvinner framstilt som dyr.

Pornoen vekk fra Narvesen, porno vekk fra Statoil, porno vekk fra nettet, porno vekk!

Nå også flink med overgrep?

2009-12-25T20:02:00.000+01:00

Jeg fikk karakteren A på eksamensoppgava mi med tittelen Hva er kjønnsrelatert mobbing? Noen strategier som kan brukes i trosopplæring/ungdomsarbeid for å tematisere og håndtere dette problemet. Det føles ganske tilfredsstillende å få en A. Nå kan jeg med andre ord ikke skylde på kunnskap hvis noen blir utsatt for kjønnsrelatert mobbing i arbeid hvor jeg er tillittsvalgt, nei.

Neste termin skal jeg la meg veilede av mine egne, velformulerte setninger:

"En hovedstrategi for ledere som vil bekjempe kjønnsrelatert mobbing i ei ungdomsgruppe, bør være bevissthet. Det er viktig å gå i seg sjøl og studere sin egen praksis overfor ungdommene, som valg av aktiviteter, hvem som får hvilke oppgaver og språket som brukes om kjønn og seksualitet. Det er også viktig å observere og lytte til praksisen ungdommene i mellom, og gi dem verktøy til å lage et miljø og en praksis som er oppbyggelig og god for dem.

Som ledere har vi også et ansvar for å søke kunnskap om emnet og bruke den til å bevisstgjøre hverandre. Ingen ønsker kjønnsrelatert mobbing i ungdomsgruppa si, men altfor mange glemmer å tenke over at den faktisk finnes der."

100 000 marsjerte i København

2009-12-14T08:54:00.000+01:00

Hvor du er, hvor du lever,

det er én ting som teller:

Var du der? Var du der?

Jeg var så heldig å være blant de omtrent 100 000 tusen menneskene som demonstrerte for en rettferdig klimaavtale i København på lørdag. Å være en del av et to kilometer langt mennesketog er en opplevelse jeg vil bære med meg i kroppen i ukesvis og aldri glemme.

Egentlig trodde jeg at jeg hadde forstått hvor viktig og vanskelig dette klimatoppmøtet var, helt til Mali holdt en liten tale for Sosialistisk Ungdom i bussen nedover. Hvis vi har flaks og møtet ender med en god klimaavtale som gjør at jordas gjennomsnittstemperatur bare stiger med to grader, vil det uansett føre til at flere øystater bokstavelig talt drukner, mange flere millioner mennesker må flykte fra ekstremvær og flere urbefolkninger mister livsgrunnlaget sitt. Og det er altså hvis de klarer å bli enige om en god avtale. Tør vi tenke oss hva som da blir konsekvensene av en dårlig?

SU gikk bak hovedparola "System change - not climate change!" i demonstrasjonstoget på lørdag blant annet sammen med andre aktører fra Norges Sosiale Forum og søsterorganisasjoner fra resten av Norden. Klimakamp er klassekamp! Vi i vesten som har lagt opp til massiv industrialisering og kvalmende forbruk, er de som merker minst til at klimaet endrer seg. Det er jo ingen krise for livsgrunnlaget til nordmenn at det ikke er snø på julaften eller at bøndene i Hedmark må justere måten de dyrker jorda på. Men det er ei krise for befolkninga i Bangladesh at landet stadig oftere blir ramma av flom, og det er ei krise for land i Sentral-Afrika at de bokstavelig talt tørker ut.

Mange millioner mennesker må altså uansett flytte på seg i åra som kommer, og Norge må være forberedt på å ta imot stadig flere mennesker (sånn sett er det jo rart at FrP ikke er mer opptatt av miljøet, siden et vennligere klima ville fått færre ukristelige mennesker som snakker rart til å ta turen til Norge...). Det må være vår soleklare plikt å ta godt imot mennesker som flykter fra problemer vi har vært med på å lage, enten det er krig i Afghanistan eller flom i Bangladesh.

Det er ikke tvil i min sjel om at vi må ta et valg - forbruk for de få eller velferd for de mange. Personlig foretrekker jeg det siste alternativet! Jorda har plass, kunnskap, mat og vann til alle, hvis ressursene forvaltes i stedet for å bare forbrukes i stadig sjukere tempp.

"Ååå, alle de tøffe pistolene til ingen nytte...!"

2009-12-11T09:18:00.000+01:00

VG kan melde at Obama er på vei ut av Norge igjen, uten å ha blitt skutt på eller ropt til eller fått kake i ansiktet eller noe som helst. Etter å ha betalt 80 millioner for vakthold, lurer jeg på om politi, forsvar og regjering er skuffa over at alt gikk så rolig for seg, eller om de klapper seg sjøl på skuldra og er enige om at det er deres fortjeneste at Obama overlevde nok en tur til Europa?

Hvis jeg skulle vært sikkerhets-sjef for Obama-besøket, ville min våte drøm sannsynligvis vært at det skjedde noe. Noe bittelite, noe som var littegranne farlig, men ikke så veldig, men farlig nok til at det hadde vært ekstremt farlig hvis ikke jeg hadde hatt full kontroll på alt.

Det var flere tusen demonstranter i Oslo i går kveld. NRK mener at 10 000 møtte opp for å hylle Obama, og noterer seg også at det var en motdemonstrasjon med mennesker som rusla opp og ned Karl Johan med plakater.

Jeg var midt inni den demonstrasjonen et sted, og er nå overbevist om at video-journalisten gikk med propper i øra, siden NRK mener at motdemonstrasjonen entusiastisk ropte "Obama, Obama" og "Yes, we can." Å bare høre halve slagord kan jo være behagelig nok, men hvis han hadde hørt litt bedre etter, hadde han blant annet hørt "Obama, Obama! Han har soldater i Asia!" og "Yes, yes, yes, we can - stop the war in Afghanistan!"

På forhånd hadde politiet sørga for å fortelle at de kunne ransake hvem de ville i demonstrasjonen, sannsynligvis til skrekk og advarsel. De sto klare med tåregass, hester og panservogner - og må ha fått en mye kjedeligere kveld på jobb enn forventa. Jeg er utrolig glad for at begge demonstrasjonene gikk så skikkelig for seg, og at det ikke engang ble knuffing da motdemonstrasjonen sto omtrent 45 minutter i kø ved Stortinget fordi fakkeltoget til Nei til Atomvåpen fylte hele plassen foran Grand Hotell.

All ære til arrangørene og de synlige demo-vaktene, og ikke minst til de ivrige "forsangerne" fra Sosialistisk Ungdom som aktiviserte demonstranter langs hele løypa med slagord, trommer og sang.

Neste stopp: København. Måtte demonstrasjonen der på lørdag bli en like positiv opplevelse...!

Samliv og samboing og synd

2009-11-29T14:36:00.000+01:00

Jeg forsøkte å få følgende leserinnlegg på trykk i Vårt Land:

- Har du begynt på teologi? Da kan du gjerne ha praksis hos oss, hvis du ikke ønsker å reise bort, sa sognepresten min til meg i dag.

Jeg går i "andreklasse" på Teologisk Fakultet ved UiO og vil nok ønske å ta imot tilbudet fra sognepresten min før eller siden. Spørsmålet blir om jeg får lov av biskopen. Jeg er nemlig samboer.

Etter lengre tids diskusjon blant biskopene om prestestudenter som skal ut i praksis, virker det som de har landa på en avventende og taus holdning når det gjelder samlivsform. Jeg har fått høre på TF at samliv ikke skal være et tema i studentenes møte med biskopen. Studentene blir oppfordra til å sjøl vurdere dette, og la egen samvittighet være styrende for om de søker seg til praksis sjøl om de skulle være samboende og/eller homofile.

Greit nok. Men når skal en ha dårlig samvittighet? Nok en gang ifølge TF, så er det ikke problematisk å ha barn som har kommet til før du gifta deg, så lenge du sørger for å være gift ved ordinasjon. Studenter i praksis får visstnok kjærester på helgebesøk. Av dette leser jeg at det ikke lenger kan være sex før ekteskapet som er problematisk for biskopene. Det er det å bo sammen som er ødeleggende for prestestanden.

Jeg bor altså sammen med noen. I gode og onde dager, til hverdags og fest. Vi lager middag til hverandre, krangler om fargen på gardinene, koseprater med hverandres mødre og har felles husholdningsøkonomi. Jeg er glad i henne herfra til Kina, og kunne ikke tenke meg å flytte tilbake til den ensomme studenthybelen min.

Hvis vi en dag skal gifte oss, blir det ikke med hverandre. Vår relasjon har aldri vært romantisk. Hvis jeg må gifte meg med henne, får jeg et problem. Et dobbelt problem, siden vi er kvinner begge to. Min samvittighet får avgjøre om jeg likevel er frimodig nok til å ugift søke meg ut i praksis når den tiden kommer.

Men jeg forstår ennå ikke hvorfor jeg skal ha dårlig samvittighet i samboerskapet mitt. Er det trygdesvindel biskopene vil forebygge? Det kan jo være lett å gå i noen feller der så lenge samliv bare handler om sex eller ikke sex. Jeg er spent på hva biskopenes samlivsetiske utvalg kommer fram til.

Så fikk jeg følgende svar fra debattredaktøren:

Innlegget er interessant, men relasjonen til din samboer er litt uklar for meg. Er det snakk om et kjæresteforhold eller ikke? Det er jo ganske relevant for innlegget om dere bare bor sammen (som venninner) eller er samboere. Det er litt uklart fordi du ikke kan tenke deg å gifte deg med henne. Du vil altså ikke dele livet ditt med henne, men deler gardinfarge, økonomi etc. Det er nok denne setningen våre lesere ikke vil skjønne:

"Hvis vi en dag skal gifte oss, blir det ikke med hverandre. Vårt forhold har aldri vært romantisk."

Hvis den ikke er romantisk, er dere vel heller ikke et fysisk forhold? Og da er det vel ikke dette noe problem for biskoper og andre?

Mvh Espen Utaker, debattleder

Jeg svarte ham:

Problemet mitt med biskopenes linje om å ikke bry seg med eller legge vekt på om prestestudentene har sex eller ikke, men men likevel si at samboerskap er fy-fy, er at jeg ikke lenger forstår motsetninga mellom samboerskap og ikke-samboerskap. Er det altså greit for studenter ute i praksis å ha sex, så lenge du ikke bor sammen med noen? Men ikke greit å bo sammen med noen uansett, med mindre du er gift?

Hvis sex eller ikke-sex ikke er noe tema for det samlivsetiske blant prestestudentene lenger, da ser ikke jeg hva som for biskopen er kvalitativt annerledes med min relasjon til min venninne og min relasjon til min kjæreste. Å vaske hverandres skitne sokker og dele kjøleskap er i høyeste grad fysisk. Dele livet sammen? Jo, så sannelig! Det er ingen mennesker jeg deler så mye med som henne, verbalt og fysisk, og jeg har ikke tenkt å slutte med det med det første.

Hvis det ikke blir for langt, kan jeg forsøke å formulere et avsnitt til innlegget om dette?

mvh Sara Moss, teologistudent

Men det fikk jeg aldri noe svar på...

Speiderleder i forkledning?

2009-11-05T19:18:00.000+01:00

På sidene til KFUK-KFUM-speiderne er det en slags uniformsdebatt om dagen. På tross av at jeg driver mer med speideruniformer enn de fleste i forbundet (jeg lever jo av dem!), glemmer jeg av og til hvorfor speiderskjorta er viktig.

Bragernes/Frogner KFUK-KFUM-speidere skulle tilbringe en ettermiddag på Drammensbadet. Leder'n, undertegnede, forberedte seg til møtet på en liten kafé og prøvde å få kaffekoppen til å vare så lenge som mulig. Usynlig i en krok med avisa og små, små kaffeslurker. Svart genser. Blått skaut. Da klokka begynte å nærme seg, gikk jeg inn på WC for å skifte til speiderdrakt. Kikka meg fornøyd i speilet; her kommer jeg!

Da jeg gikk ut fra WC, la jeg merke til at jenta bak disken stirra på meg. Hun ga meg ikke et høflig blikk, hun rett og slett stirra. Det så nesten ut som hun følte seg lurt. Hun begynte å lire av seg ei remse om at hun virkelig håpa at maten smakte og at det var nok kaffe og om jeg ville ha påfyll og at det regna ute. Jeg sendte henne et smil som jeg håpa fylte skjorta, og speila meg litt i vinduet på vei ut døra.

Hva skjedde? Innså hun plutselig at hun hadde hatt speiderbesøk? Etter mange terminer med speidermøter i skogen hadde jeg nesten glemt hvordan byfolk stirrer på speiderskjorter.

For det som gjør meg til speider, er ikke skjorta, men alt det andre. Den røde baggen med badetøy, som egentlig var en svær kjole jeg kjøpte da roverlaget var på interrail i Polen, men som jeg sydde om til bag fordi jeg trengte noe å ha skittentøy i da jeg var på leir, og da trengte jeg jo ikke kjole uansett. Det blå skautet, som egentlig var et halstørkle, men som ikke lenger gjelds etter det nye draktreglementet. Sveisen skautet skjuler, som kan holde seg like pen i ukesvis uten dusj. Olabuksa, som jeg aldri ville gått og subba med i regnvær hvis det ikke hadde vært for at den grønne buksa ikke står til speiderskjorta. Det er lov og løfte og alt som går automatisk i hodet mitt fordi jeg har lært det helt siden jeg var halvparten så høy som jeg er nå, omtrent. Bitteliten, altså.

Likevel, det er skjorta som synes. Det lyser speiding av det grønne stoffet og de skeivt påsydde merkene. At jeg vil tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Samt sette ekstra stort pris på gratis påfyll.

KrF-konspirasjon?

2009-10-12T12:11:00.000+02:00

I dag har de homofile og lesbiske (eller eventuelt den homofile og den lesbiske som finnes i partiet?) i Kristelig Folkeparti for en gangs skyld gått sammen om en mediastrategi, tenkte jeg da jeg hadde fått litt oversikt over dagens kristenhomo-nytt.

Både Gaute Brækken, gift med Magnus, og Hanne-Marie I Pedersen-Eriksen, sivilstatus ukjent men sjølerklært lesbisk, er innstilt til sentralstyret til KrFU. To homoer på en gang!

Jeg hadde håpa at Gaute og Hanne Marie i alle fall hadde snakka sammen før innstillinga til det nye sentralstyret blei kjent, men nei da, det virka ikke om de kjente til hverandres kandidatur eller presseoppslag før jeg tipsa dem om det... Håpet om aktivt homonettverk i KrF er herved avlyst (-; Men jeg tar valgkomiteens innstilling som et tegn på at dette virkelig er en trend.

Dette kommer like etter at flere sentrale KrF-politikere, som Eva Høili, etter stortingsvalget har vært ute og erklært at KrF må fornye seg. Mindre ekteskapslov og abort, mer krig og fred og miljø og politikk og sånn. Det spennende nå blir å se hva slags uttalelser som kommer fra landsmøtet til KrFU i Bergen til helga. En ting er at KrF-politikere stikker hodene fram her og der og særlig i Vårt Land, men jeg vil gjerne se en samla organisasjon støtte disse nye utspilla.

Til sammenligning kjenner jeg opptil flere SVere som åpent og ærlig mener at atomkraftverk er å foretrekke framfor gasskraftverk, og at energibehovet i verden er så stort at vi trenger atomkraft i Norge. Dette kunne de gjerne fått forsida i Drammens Tidende på, men de ville aldri fått det med i arbeidsprogrammet vårt. Mye skrik og lite ull. Atomkraftverk vil aldri være mulig nå svelge for den sterke fredsbevegelsen innad i SV.

Er det på samme måte med homofile tillittsvalgte i KrF som leser nei til homofilt samliv i Bibelen, eller har KrF kommet dit at de kan vise noen muskler i forhold til andre samlivsformer enn det (heterofile) ekteskapet? Nestleder Inger Lise Hansen skriver på bloggen sin at det er på tide å slå et slag for single. Hva blir det neste? At KrF aktivt går inn for å støtte sikre sjekkearenaer for single homofile og har med seg kondomer og glid til utdeling på stand? Det hadde vært fint. Heia KrF! Og heia Hanne og Gaute!

Alltid freidig

2009-10-07T16:21:00.000+02:00

- Hysj, det er bare en rev. En liten rev. En rev som er mye mindre enn oss. La oss liste oss forbi, og håpe det beste.

Merra Mai og jeg skritta en liten, symbolsk så-rakk-vi-en-tur-i-dag-og-tur i Vesle-Skogen, da vi plutselig kjente oss forfulgt av noe inni krattet. Noe bittelite noe. Noe vi ikke kunne se, engang. Likevel blei Mai, det store dyret på et halvt tonn, redd med en gang. Jeg forsto jo dette her med den lille reven og den store hesten, forsto hvem som var størst, så jeg tok ansvaret for å roe situasjonen med en salme.

Aldri redd for mørkets makt, stjernene vil lyse,

med et Fader Vår i pakt, skal du aldri gyse.

Samtidig, mens Mai mente seg forfulgt av noe som bare var en liten rev, var Mohammad Othman forfulgt av noe helt annet. På vei hjem fra besøk hos blant annet SV og SU i Norge, blei Mohammad arrestert av israelske soldater.

- Vi vet ikke hva som har skjedd med ham, men Israel har tidligere fengslet fredelige aktivister som Othman i lang tid og tortur er jo ikke et ukjent virkemiddel i det landet, sier Mali, leder av SU, til Dagbladet.

Mohammad har via de siste ti åra av livet sitt for å jobbe på fredelig vis for saken til det palestinske folket. Når han er med og har innflytelse på hvordan den norske regjeringa forholder seg til Israel, er han tydeligvis en for stor trussel til at han kan gå fritt.

Han er bare en av mange, mange hundre tusen fanger i verden som sitter i fengsel uten lov eller dom. Likevel blir det plutselig så nært; jeg, som mange andre i SU, har møtt Mohammad og hørt ham fortelle om arbeidet sitt i Palestina.

De færreste politiske fanger får internasjonal oppmerksomhet. Til de er de alt for mange. Men hvis SU lykkes i å skape oppmerksomhet rundt Mohammad og presse den norske regjeringa til å gripe inn i denne ulovlige fengslinga, vil den israelske regjeringa i alle fall kunne komme et skritt nærmere å forstå at de ikke får vår sympati ved å arrestere folk som er uenige med dem.

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder.

Da er livet ei så svært, døden ikke heller.

Reven kan godt få jage meg og Mai. Men israelsk politi kan jammen gi faen i å jage kameratene våre. Hvordan kan en hel verden sitte og godta apartheid-regimet Israel?

Bedre enn julaften!

2009-09-14T18:26:00.000+02:00

Buskerud SV, foreløpig bare representert ved den yngste garde, sitter og gjør seg klar til å styre landet i fire nye år. Vi har valgvake på partikontoret i Drammen. Det er stas!

Underholdninga er akkurat nå barne-tv, men det vil nok bli verre utover kvelden. Hallvard, Andreas K og Maren har vaska kontoret, så jeg blei møtt av klor-lukt da jeg kom fra Oslo-jobben. Vi har ballonger, sjokolade og (hysj!) litt rødvin. Vi har røde flagg på veggen. Vi blir nesten for mange folk! Vi skal spise veggis-mat. Vi skal se på TV og forbanne alle dumme, blå kommentatorer. Vi skal være gode kamerater, legge valgkampen bak oss og allerede i overimorgen være friske og spreke og klare til å jobbe Norge et skritt mot venstre. Det er nesten så jeg skulle ønske at Drammens Tidende pleide å komme innom oss også valgnatta, og ikke bare henge rundt på utestedene ved torget.

Dette blir bedre enn julaften! Mye mer spennende, i alle fall. Og jeg veit at jeg både trenger og fortjener hver eneste SV-stemme hundre ganger mer enn jeg fortjener julegavene mine.

Kreative løpeseddelutdeling

2009-09-12T18:01:00.001+02:00

Nå er valgkampavslutninga i Buskerud snart historie. Alt som gjenstår offisielt, er en siste sjanse for de lokale ungdomspolikerne til å krangle på Felini i kveld. Jeg spår at de eneste som kommer, vil være de samme jeg har sett trynet på nesten daglig de siste to-tre ukene. På stands, på skoledebatter, på andre debatter...

- Men det kan bli koselig det også! En blir jo kjent underveis, og det blir litt vemodig å våkne opp på tirsdag uten utsikter til å bruke dagen på å krangle med rød, gul, blå, lilla og brun ungdom. Det er i møte med "fienden" at en blir sikrere i egen tro. Og hvis en aldri blir utfordra, kommer en heller aldri videre ideologisk. Ja til flere sånne ungdomspolitikertreff!

Ballettdansing funker helt klart best!

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg har hatt rundt 5000 løpesedler i henda i løpet av valgkampen. Ikke at jeg har delt ut alle sjøl, men jeg har rydda og telt og frakta.

Det har blitt noen timer på stand også, med disse løpesedlene. Jo nærmere vi har kommet valgkampavslutninga, dess vanskeligere har det vært å få delt dem ut til folk. Dels fordi folk har fått dem før, eller rukket å forhåndsstemme, men også fordi SV har fått konkurrenter der vi før sto helt aleine. SV sto aleine fire morgener på Drammen stasjon, før vi plutselig på torsdag fikk selskap av Sp og KrF - og Landsforeninga for etterlatte ved selvmord. Partibodene på torget i Drammen har fått bedre og bedre grunnbemanning - i dag sto vi gjerne to og tre i bredden fra hvert parti på hvert gatehjørne.

Da må en være kreativ! Især på torget er det mulig å ta i bruk et stort register av kroppsbevegelser, stemmeleier og mimikk.

Det funka ikke så veldig bra med spekkhogger-metoden. En gjeng SUere forsøkte å diskret omringe deler av et håndball-lag, for så å plutselig hive oss over dem med løpesedler. De blei bare redde. Vi ga opp den metoden ganske fort.

Noen velgere satte pris på parodier på gjemsel-metoden. Sjølironi er et stikkord her. En innbiller seg å være så tynn som en lyktestolpe, gjemmer seg bak den og roper "Stem SV på mandag!" når noen går forbi. De som ser humoren i denne djupe feministiske elsk din kropp-metoden, smiler og tar imot en løpeseddel eller fem.

Spion-metoden slår an hos menn i 40-åra. Litt sånn Agent 007. Gjem en løpeseddel på innerlomma, og tilby dem diskret til menn som går forbi. De forstår ikke en dritt, og blir interessert i hva du har å by på før de rekker å spørre hva det egentlig er.

Men aller, aller best synes jeg jammen det har funka med ballettdans-metoden. *Sukk* Enhver kultivert velger setter pris på at politikerne danser bort til dem (Kan også kombineres med musical-metoden). Legg til en piruett, eller kanskje noen valsetrinn fordi sjangerblanding er postmoderne, og suksessen er sikra.

Til slutt; husk å neie for dem som tar imot løpeseddelen. Alltid. Dannelse er en dyd.

Nå er vi lei av sirkuset!

Rett og slett. Valgkampen er en tida for å krangle, resten av året er tida for å utarbeide god politikk, og ikke minst gjennomføre den. Jeg har ikke mer stemme igjen. Det er på tide å handle!

En vanlig dag på jobben

2009-08-27T20:45:00.000+02:00

Nå har jeg vært på jobb i tretten timer! Det er noen år siden sist jeg var det, annet enn på konfirmantleir og sånn.

De siste ukene har jeg hatt tre arbeidsgivere på en gang, og således også tre sjefer, tre kontor, tre sett kolleger, tre telefoner og tre ulike arbeidstider. Fra i dag og i tre uker framover er det jobb nummer 3, valgkampsekretær for Buskerud SU, som gjelder. Mulig at sjef nummer 1 og 2 kan gi meg en bedre timepris enn sjef nummer 3, Andreas Brandt, men hvis SV gjør et godt valg, gir det oss et helt annet samfunn på lang sikt. Og det har så høy verdi at statens lønnsregulativ ikke er i nærheten av å kunne måle det.

Dagen har inneholdt morgenaksjon på Drammen stasjon, Lena Reitan i debatt hos Drammen pensjonistforening, skolering av følgegrupper til skoledebattene og noen uendelige timer med administrasjon og korrespondanse.

Jeg leste at Vårt Land har funnet ut av SV er det partiet med nest flest lønna valgkampmedarbeidere. Mulig det er riktig, men vi har jammen ikke mangel på frivillige, heller! Nå har jeg akkurat blitt aleine på kontoret, etter å ha hatt selskap siden klokka 6.30 i morges. Plutselig er klokka nesten 21, og kanskje det er på tide å vende nesa hjemover?

Tretten timer med gode partikamerater og matnyttig arbeid skal være et av mine bidrag til at vi våkner opp til fortsatt rødgrønt flertall 15. september. Norge tåler ikke en blå-brun regjering. Ikke nå, ikke siden, aldri.

Høydepunkter fra HEF

2009-08-24T17:18:00.001+02:00

Alle de tøffe barna skriver noe på en blogg i valgkampen. Jeg også! Mangfolds-debatt hos Human-Etisk forbund i Buskerud i går ga noen gode sitater som verden ikke bør glemme. Det er forsnakkelsene alle snakker om i ettertid.

"Vi i KrF er opptatt av å bygge broer, ikke murer!" Eva Høyli (KrF). Men hva med Palestina, Eva, er det riktig at de skal ha en mur rundt seg?

"Jeg føler meg ikke hjemme i den venstrevridde, norske statskirken!" Ulf Erik Knudsen (FrP). "Hva? For min del kunne den norske, inkluderende statskirken gjerne vært mye mer venstrevridd!" (Per Olaf Lundteigen, Sp)

"Å skille stat og kirke kan gjøre kirken mindre, men også ...sterkere!" Anders Werp (H)

"Kjøttvekta er egentlig et uttrykk for den norske folkeviljen." Martin Kolberg (Ap)

"Når det gjelder imamer til fangene i fengslene, forstår jeg ikke hva de skal med det! De kan jo umulig være særlig muslimske hvis de sitter i fengsel, for det står i koranen at en ikke skal lyve, stjele eller slå ihjel." Ulf Erik Knudsen (FrP) bringer debattens minst gjennomtenkte og mest motbydelige sitat.

Fra Lena Reitan (SV) var det sjølsagt bare klar tale og ingen forsnakkelser! Lena la ut om at ulike mennesker skal ha like muligheter, om kampen for skeives rettigheter og likestilling, hvordan vi fortsatt må kjempe mot rasisme og nazisme og at det er på høy tid å skille kirke og stat.

SV er rett og slett bare best i test. Eller kanskje det er meg som kan alt på rams, sånn at jeg har begynt å lukke øra når SV-politikere snakker...

Din til døden!

2009-05-21T23:01:00.000+02:00

Hva er vel bedre å bruke Himmelspretten til enn først å registrere spreke deltakere i Drammenselva rundt, og så få med seg siste gang Rønningen-elevene viser musicalen sin "Regnskogens Engel" på konferansen Tro til forandring?

"Regnskogens engel" handler om Dorothy Stang, ei katolsk nonne som levde i Brasil og via livet sitt til å kjempe mot hogst av regnskogen. Til slutt blei hun drept for det. Og det er bare fire år siden det hendte.

Dør skogen, dør vi. Så enkelt. Så vanskelig.

Det vanskeligste å svelge med denne relasjonen, er at den er enveis. Dør vi, dør ikke skogen. Vi snakker ikke gjensidig avhengighet her, men et snylte-forhold. Vi lever på lånt tid, vi lever på nåde og flaks, og menneskeheta er på en måte godt i gang med å begå kollektivt sjølmord uten at skogen feller noen tårer for oss.

Dorothy Stang var et vitne. Hun vitna om det hun så av ødeleggelser i Brasil. Hvordan profitt kom foran liv, og kapitalister fikk styre blindt. For meg som ser regnskogsproblematikken utenfra, virker den lettere å vitne om. Det er jo så tydelig. Brent skog lukter. Hva har jeg å vitne om, liksom, hva kan det være verdt å berette om fra lille, grønne Norge?

Overforbruk stinker også, slår det meg. Sannsynligvis er det stinkende overforbruket til nordmenn minst like tydelig for brasilianere som det regnskoghogst er for nordmenn. Vi bruker veldig mye energi på å svekke luktesansen vår. Likevel forstår jeg ikke hvordan vi egentlig kan leve i denne stanken.

(Joh. 15,26 - 16,4a)

Ikke ulykkestanker

2009-05-16T22:38:00.000+02:00

Ifølge Jeremia (eller ifølge vedkommende som oversatte profetiene hans til bokmål) er ulykkestanker det motsatte av fredstanker. Det sier noe om at krig er den største ulykken mennesker kan utsettes for.

I dag er det 17. mai og Norges nasjonaldag. Barn og voksne går i tog og feirer friheten. Noen tenker tilbake på union med Sverige og Danmark, noen husker den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Talere, appellanter og skribenter priser Norge og omtaler fred, frihet og likhet som sentrale, norske/vestlige verdier.

17. mai blir ofte kalt for barnas dag. Barnetoget og den oppvoksende slekt symboliserte opprinnelig håp og framtid for de voksne som så på. Kanskje gjør det ennå det? På barnas dag synes jeg det er på sin plass å ofre enslige, mindreårige asylsøkere noen tanker. Dette er barn som er i Norge, men ikke veit hvor lenge de får lov til å være her.

For tre år siden ble Ashok, den gangen tolv år gammel, henta av politiet hos fosterforeldra på Fjellhamar og sendt til krigsherjede Sri Lanka. Da hadde han bodd fire år i Norge etter å ha flykta fra Sri Lanka. Ashok har ikke foreldre i Sri Lanka som kan ta vare på ham. Han ble dessuten sendt rett inn i et militær konfliktområde. Sri Lanka har fått mye oppmerksomhet i norske medier de siste ukene etter at konflikten økte drastisk i styrke, men situasjonen bar vært kritisk lenge. Ashok ble revet vekk fra et trygt miljø med skolegang, venner, fosterfamilie og fritidsaktiviter. Grunn? UDI vil statuere et eksempel.

Skoleklassen hans på Fjellsrud skole har kjempet hardt for å få ham tilbake i klassen, men UDI velger gang på gang å sette foten ned. All oppmerksomheten Ashok-saken har fått i media ser ut til å ha gjort det til en symbolsak for UDI å nekte Ashok asyl i Norge. Nå er Ashok, femten år gammel, aleine i India på flukt fra krigen på Sri Lanka. I april i år lyktes det støttespillerne til Ashok i Norge å få godkjenning til å ta saken opp i høyesterett. Det kan ta en stund før saken kommer opp, men det kan forhåpentligvis gi Ashok og vennene hans et nytt håp.

Så når vi sender ungene våre avgårde i barnetoget og er glade for at de får vokse opp i et fritt og fredelig land, skader det ikke å bruke noen minutter rundt kakebordet i etterkant på å diskutere norsk innvandrings- og asylpolitikk. Hva har vi egentlig gjort for å fortjene å bo her? De fleste av oss har bare rett og slett blitt født. Likevel mener vi at det gir oss en soleklar rett til å stenge grensene og stramme inn på "praksisen" hvis vi mener det er for mange folk på flukt i verden.

(Jeremia 29, 11-14a)

Om en liten stund?

2009-05-03T18:21:00.000+02:00

Jeg liker ikke å vente, men verst er det å vente på noe en ikke veit hva er. Å ikke vite om en venter på noe godt eller noe vondt. Å ikke vite om det en venter på, blir noe av.

Dette var denne våren alt skulle bli så konstant og varig og trygt og bestemt, men så finner jeg stadig nye ting å vente på. Om en liten stund finner jeg nok en ting til. Om en liten stund.

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden.

(Joh 16:16-22)

Vi har og en ledestjerne!

2009-05-01T18:42:00.001+02:00

og når vi den følger gjerne, kommer vi vel neppe til Jesus Krist med en gang, men snarere et eller annet sted i toget på 1. mai. For ledestjernen min er i alle fall mer rød enn gul. Og, vel, kanskje litt rosa. Sånn rosa trekant.

1. mai på Lier bygdetun,

for andre år på rad, var en fryd og glede. Jeg hadde gleden av å være konferansier i år også, sammen med Alexander Cascio. Utover å forklare alle hvor doene er og reklamere for salg av vaffler, gir konferansierjobben anledning til å snike inn noen små kommentarer til programmet for dagen.

Svineinfluensa - ja?

Denne uka rydda alle de store avisene førstesida for det som plutselig blei en større trussel enn finanskrisa: Svineinfluensaen. Avisene intervjuer eksperter som kappes i å tippe hvor mange som kan være eller kan bli smitta i Europa og hvor mange som kanskje har dødd i Mexico.

Men hvorfor rydder vi plutselig førstesida for barn som dør av influensa i Mexico, når tusenvis av barn hver uke dør av sjukdommer våre barn blir vaksinert mot? Tilgangen på medisiner og reint vann er systematisk skeivfordelt i verden. Svineinfluensaen tvinger oss som sitter trygt i Nord-Europa til å ta inn over oss konsekvensene av at flertallet av verdens befolkning ikke har tilgang på ordentlig helsestell og reint vann i springen.

SV sier nei til særbehandling av enkelte kjønnssjukdommer -

- for det må jo være snakk om kjønnssjukdommer, når en ser på hvilke yrkesgrupper som får yrkesskadeerstatning. Hvis du får en murstein i huet på jobb, da er du kvalifisert til yrkesskadeerstatning. Men får du vondt i ryggen etter å ha jobba tredve år på sjukeheim, da er du bare et sutrete kvinnfolk. For å ha krav på ordentlig arbeidsmiljø og erstatning for tapt helse, må du tydeligvis være en mann.

Rett til heltid - mulighet til deltid!

Alle som ønsker det, må få rett til hel stilling, fortrinnsvis gjennom at bedrifter må fylle opp stillingene sine internt før de kan lyse ut eksternt. Dette er viktig, og det blir ikke noe mindre viktig etter den nye pensjonsreformen.

SV programfesta på landsmøtet at deltidsansatte som må jobbe mer enn brøken deres tilsier, bør få rett på overtidsbetaling når de jobber for mye. Så flott, så enkelt og så effektivt! Da blir det plutselig ikke lønnsomt lenger å ha mange på deltid og satse på at de skal jobbe full stilling, men bare tjene opp pensjonspoeng og få sjukelønn for en liten brøk.

Nei til kontantstøtta - avskaff den nå!

Hovedkravet i 8. marstoget i Drammen i fjor var "6-timersdag for alle, kontantstøtta må falle!" For barnefamilier henger disse to krava nøye sammen. Skal alle kvinner ut i arbeid i hele stillinger, må flere mannfolk inn i heimen. Konsekvensen av å tilby alle arbeidstakere ordentlig heltidsstillinger, må bli at en full stilling blir mindre, sånn at det blir nok fulltidsjobb til alle.

Vi blir ledd av nå, når vi går i tog på 8. mars og roper "Vi vil ha 6-, vi vil ha 6-, vi vil ha 6-timers arbeidsdag!" Men de lo av dem som krevde 12-timersdag og 8-timersdag også, og ikke minst av dem som ville ha 5-dagersuke.

Brenn evig. Trall-la-la.

2009-04-19T21:59:00.000+02:00

Dagens tekst gir meg først og fremst assosiasjoner til da jeg gikk i barnehagen og sang at tyven-tyven skal du hete. Til det utrolig deilige refrenget; tror jeg, trallala, tror jeg, trallala, tror jeg, trallala, det tror jeg, trallala!

Tral-la-la!

Jeg kjenner veldig mange folk som tror veldig, veldig sterkt på noe. Noen tror på Jesus og noen tror på Allah, noen tror på hekserier eller ideologier, og andre igjen tror bare på seg sjøl. Felles for dem er at de alle av og til kan falle for fristelsen og lukke ører og øyne hvis de møter ting som utfordrer det de tror på.

"Trallala," jeg holder meg for øra, "Trallala, jeg tror, jeg, trallala, trallala, trallalaaa!"

En skal ikke ljuge, så jeg må vel innrømme at jeg også har gått i den fella av og til. Troen kan bli sterkere enn vettet. Mye sterkere.

Tyven-tyven skal du hete...

Men hvem kan bestemme hva jeg tror, eller om jeg har lov til å tro?

Jeg (og mange med meg) har i kristne sammenhenger flere ganger fått beskjed om at jeg er vantro og/eller kommer til å brenne i helvete. Faktisk fikk jeg klar beskjed om dette lenge før jeg i det hele tatt hadde rukket å bli troende, sånn at jeg blei troende på trass, men det får bli en annen historie.

Jeg skal brenne evig fordi jeg anerkjenner Palestina. Jeg skal brenne evig fordi jeg er for sjølbestemt abort. Jeg skal brenne evig fordi jeg er skilsmissebarn. Jeg skal brenne evig fordi jeg er SV-politiker. Og, ikke minst, jeg skal brenne fordi jeg er homo.

Det enkleste hadde vært å svare tilbake med samme mynt. Si; du, din gamle dust, du kan brenne sjøl når du støtter apartheid-staten Israel! Eller; du, din syndige, heterofile skjøge, du har sikkert delt seng med din mann mens du blør! Men det enkle er ikke alltid det beste.

... for du stjal min lille venn!

Når jeg møter folk som sier at deres trosfrihet blir krenka når homofile får lov til å forkynne, lurer jeg alltid mest på hvorfor i all verden deres tro er mer rett, riktig eller viktig enn min. Jeg tror at homofile kan forkynne. Jeg tror av hele mitt hjerte at Jesus ikke ville bedt homofile om å holde kjeft. Jeg føler at min trosfrihet blir krenka av alle dem som påstår det motsatte!

Og sånn kan vi holde på og grave oss ned i skyttergravene våre.

Det som gjør meg trist, er å se hvor mange som tror på disse som sier at homofiles tro ikke er noe verdt. Alle dem som ikke orker eller gidder å være med på gudstjenester, i kirkekoret, i speideren eller i skolelaget fordi de tror på dem som sier at de ikke har rett til å tro.

Om to uker er det folkefest på Youngstorget under Oslo-Himmel. Åpen Kirkegruppe for lesbiske og homofile er også med, for å vise at vi tror på dette her med himmel. Og at vi tror at vi har like stor sjanse for å havne der som alle andre folk. I beste barnehagestil leika vi med fingermaling etter forrige messe. Folk satte håndavtrykk på plakater og skreiv noen ord. Sånn beskrev noen av messedeltakerne seg sjøl:

"Stolt, kristen homofil sykepleier!"

"Homofil gift prest"

"Stolt transhomse!"

"Homsepar fra Vestlandet..."

"Speiderleder, lesbisk og helt okei!"

"Homofil og kirkens tjener"

"Stolt kristen-katolsk homofil norsk-meksikaner"

"Stolt, kristen og homo, tro til kjærligheten - det som er igjen av livet å leve..."

Før jeg sjøl torde håpe på noen himmel, kunne jeg ofte svare bedreviterne at jeg heller ville brenne evig enn å komme til samme himmel som dem. Nå har jeg ombestemt meg. Et par hundre år på en sky med biskop Kvarme hadde kanskje vært nok til at han kunne innse at min tro er like god som hans.

...og så hadde jeg hatt evigheters evighet på å gå løs på resten av røkla!

(Joh. 20:19-31)

"Og de gikk forbi og spottet ham..."

2009-04-10T21:34:00.000+02:00

Historia om hvordan det gikk med Jesus til slutt i Jerusalem for snaue 2000 år siden har de siste ukene gått sin seiersgang i samlingsstunder, på barne-TV og mellom påskekyllingene i de tusen hjem. Barna får servert blodige detaljer om Jesu lidelse og død til påskemarsipanen sin. Men det er ikke farlig, sier mor og far, for han gjenoppsto jo etter tre dager.

Distanse kan bli farlig

Jeg har brukt de siste 44 dagene på å undre meg over hvordan ei så revolusjonerende og blodig historie kan serveres småbarn i forbindelse med malinga av påskeegg. Kunne Paulus gjort det samme da han levde? Og kan vi fortelle barna våre detaljer fra krigen i Kongo på samme måte?

Jo nærmere noe kommer, dess farligere blir det. Hvis vi skal orke å forholde oss til en fyr som sakte pines i hjel, fastspikra på et kors, må vi distansere oss. Akkurat som vi distanserer oss fra en tigger utenfor jernbanestasjonen, en fyllik som ramler på fortauet eller naboungen som må se far slå mor i fylla. Vi hindrer oss sjøl i å tilegne oss kunnskap om verden rundt oss. Midtøsten er langt borte. Finanskrisa bare er sånn.

Vi må ut på gatene. Det er ikke så vanskelig. Du trenger ikke noe styremøtevedtak for å ta en kjapp aksjon der du bor. Her er litt inspirasjon!

En kjappis i offentligheten

Skriv hva du mener på et ark. Lag gjerne en tabloid overskrift med et dårlig ordspill. Tegn noe som illustrerer hva du mener. Kopier 50 eller 100 eller 250 eksemplarer på biblioteket (eller lån kopimaskinen på jobben). Gå ut på gata. Rop ut budskapet ditt og vær raus med løpeseddelutdelinga. Enklere kan det ikke bli!

Dikt en teit sang. Benytt gjerne sjansen til å parodiere en sang alle kan! Sørg for et fengende refreng som tydelig uttrykker hva du mener. Ta med deg gitaren, eller bare deg sjøl, til et sted med mange mennesker. Utenfor en stor arbeidsplass, på en bussholdeplass eller midt på torget. Syng ut! Det spiller ingen rolle om du ikke nådde helt opp i musikktimene på barneskolen. Hvis noen ber deg om å holde kjeft, benytt anledninga til å gå i dialog.

Her er en sang som kan brukes hvis Israel har sluppet en bombe i Palestina:

Et barn er drept i Bethlehem, i Bethlehem! Og også i Jerusalem!

Halleluja, Hal-le-lu-ja!

Et fattig land er okkupert, er okkupert, og folket der blir massakrert!

Halleluja, Hal-le-lu-ja!

Soldatene har AG3, har AG3, og bombene, de regner ned!

Halleluja, Hal-le-lu-ja!

Både når det gjelder løpiser og sangtekster er det en fordel at budskapet ditt er sånn nogenlunde forankra i virkeligheta. I de fleste tilfeller er det ingen grunn til å jukse med fakta, verden er grusom nok også uten overdrivelser. Dårlig research er flaut!

Få tak i masse mennesker!

Gå i demonstrasjonstog. Obs; husk å si fra til politiet først. Det som samler flest i Norge for tida, er demonstrasjoner for fred. Ingen er mot fred. (Lag gjerne et lite tog for fred, og ta med hele slekta og alle vennene dine. Det skader aldri.) På Kvinnedagen 8. mars og Arbeidernes dag 1. mai er det tradisjon for demonstrasjonstog. Sørg for at det blir tog også der du bor! Det minste toget jeg har sett på 1. mai, var på 11 personer. Men krava var klare likevel!

Arranger et opplysningsmøte. Inviter noen som kan mer enn deg om den saken som opptar deg aller mest. Kok kaffe. Bak en kake. Spre ordet, f. eks. med løpesedler. Diskuter masse på møtet, med alle som er der. De vil forhåpentligvis gå fra møtet adskillig klokere, og vil være kjempepositive til å f. eks. gå i demonstrasjontog umiddelbart etterpå.

Lag en boikottaksjon. Mange boikotter varer fra Israel eller Coca-Cola. Det blir i stor grad symbolsk. Men hvis hele bygda boikotter dagligvarebutikken fordi eieren nekter de ansatte å fagorganisere seg, da snakker vi forbrukermakt. Eller hvis hele menigheta nekter å møte til gudstjeneste fordi presten sparka ut en homofil ungdomsleder.

For dem som har kreative kamerater og/eller elsker publikum

Dra i gang en støttekonsert. Inngangspengene og penger fra kakesalg eller lotteri går f. eks. til inntekt for nye leiker til barna på asylmottaket i kommunen. Få alle de lokale garasjebanda til å spille gratis. En lokal kjendis som stiller gratis opp for saken gir ekstra penger i kassa. Husk en god appell om den aktuelle saken, så alle får med seg hva pengene går til. Alle som kommer vil ha det kjempefint, bli engasjerte og få god samvittighet etterpå.

Driv med skjult gateteater, f. eks: To gutter rusler sakte hånd i hånd nedover gågata. En fyr skriker "jævla homser!" Ei dame skjeller ut fyren som skreik. Hvordan reagerer tilfeldige forbipasserende på dette?

Driv med åpent gateteater, f. eks: Noen kler seg ut som soldater, andre er barn. Barna leiker fredelig. Soldatene kommer og roper at området erklæres som terrorsone og at all motstand vil bli slått hardt ned på. Et barn begynner å hviske "nei til krig," resten følger på. Soldatene erklærer at barna er terrorister, og skyter dem ned.

Nei, vi redder ikke hele jorda på en gang.

Jeg har inntrykk av at mange engasjerte mennesker kvier seg for å aksjonere fordi de er redd for å ikke alltid velge de største eller hotteste sakene. At hvis vi ikke redder verden med aksjonen vår, så er initiativet egentlig ganske reaksjonært, borgerlig eller i beste fall bare søtt.

Det tar lang tid å bremse en oljetanker. Enda mer tid tar det å snu den helt rundt. Men en god matros setter seg ikke ned og gir opp likevel. Hun begynner den møysommelige prosessen med å bremse og snu i god tid før båten er i havn. For hun veit at før eller siden, så kommer hun over, og hun veit hvordan overgangen kan gjøres enklest mulig.

Få eller ingen hadde tro på Jesus lenger, langfredag for snaue to tusen år siden. Mange vil mene at alle dem som gikk forbi korset og spottet ham, nå er gjort til skamme.

Mange ler og spotter nytenkende i dag også. Høyre og FrP og StatoilHydro ler av dem som vil ha et oljefritt Lofoten og Vesterålen. Jeg håper inderlig at de setter latteren i halsen i løpet av 2009.

(Matteus 26,30 - 27,50)